mandag 25. april 2016

Underveis, underveis

Det er kald vår. Snø i lufta. Fortsatt bare krokus og scilla som titter fram i hagen. Alt har stått stille siden før jeg reiste - tenker jeg. Snart må varmen komme. Vårlengselen min skal få fullt rom i år også!

Det er første skrivedag. Det er opprydning i tanker og tekster. Det er en sovende pus inne og en utforskende pus ute. Det er en tiåring som skal hentes til tannlegetime om en times tid. Fram til da kan jeg drikke så mange tekopper jeg vil.

Ti bittesmå - men døgnetrundt-dager i Hellas som frivillig i flyktningeleir. Nettopp kommet tilbake. Jeg har skrevet glimt på Facebook, jeg skal dele mer her også. 

Det viktige er å løfte blikket. Se enkelterfaringer og enkeltglimt i en større kontekst. Og samtidig bevare blikket for den enkeltes skjebne og historie. 


Jeg starter med et overblikk - og en oppsummering av noe av vinterens arbeid her hjemme. En kronikk fra Dagbladet et par dager før jeg reiste. Vi lever i verden. Vi skal verdsette tekopper og krokus og kattunger og vente på våren. Men vi lever også i en større verden. Det henger sammen.

Teksten er skrevet av meg og mine gode aksjonistvenner i Refugees Welcome to the Arctic, Ask Håkon Ebeltoft, Evy Ellingsvåg og Linn Herland Landro, første gang publisert i Dagbladet her:


EN AKSJON SOM MÅ FORTSETTE

April 2016. Millioner av mennesker er på flukt fra krig, forfølgelse og lidelse. De fleste i nærområdene, uten tilstrekkelig ivaretakelse av rettigheter og humanitære behov.
Europas grenser er stengte. Og den norske regjeringen sier seg fornøyd med at midt i en historisk flyktningkrise er ankomsttallet av nye asylsøkere til Norge rekordlavt og legger fram innstrammingsforslag til utlendingslovgivningen som skal gjøre Norge strengest i Europa.

I januar startet aksjonen Refugees Welcome to the Arctic som en reaksjon på uansvarlig, uverdig og urettmessig behandling av asylsøkere som var kommet over Storskoggrensa fra Russland. Vi slo fast at Norge bryter menneskerettslige forpliktelser ved å sende asylsøkere tilbake til Russland uten individuell realitetsbehandling. Vi krevde umiddelbar stans i hasteutsendelser og vi krevde fullt demokratisk innsyn i prosesser rundt vedtak og utsendelser. Demokratisk innsyn og åpenhet er nøkkelord. De første utsendelsene av Storskogflyktningene skjedde i skjul av julas fred og ro i desember 2015. 231 Storskogflyktninger ble sendt ut i denne første runden, Operasjon Vinter 1. De som bare hadde midlertidige visum og studentvisum i Russland har ingen krav på å få bli i landet og risikerte utsendelse. Dette skjedde med flere. Russland har ikke et fungerende asylsystem. 

At Russland tidligere har sendt syriske flyktninger tilbake til Syria er en skremmende bakgrunn. Både UNHCR, Amnesty International og Human Rights Watch advarte mot å tro at Russland er et trygt land å returnere asylsøkere til. 

I januar startet Operasjon Vinter 2. Igjen som en hasteaksjon, uten innsyn fra offentligheten. Dette kunne vi som dannet Refugees Welcome to the Arctic ikke akseptere. 

Vi gikk til aksjon. Vår kamp for åpenhet og innsyn bar frukter. Verdens og Norges søkelys ble rettet mot en liten grensestasjon og et lokalsamfunn på russergrensa. Vi samarbeidet tett med journalister, asyladvokater og andre organisasjoner på feltet. Vi informerte sentrale politikere om hva som foregikk og hadde tett kontakt med asylsøkere som var internert i Vestleiren og etter hvert også med utsendte personer.

Da informasjonen om hva som foregikk kom fram, lot ikke kritikken — både fra norske politikere og fra verdenssamfunnet  - vente på seg.  Statsråd Sylvi Listhaug ble hasteinnkalt til Stortinget for å forklare seg om utsendelsene. Den første transporten i Operasjon Vinter 2 klarte vi ikke å stoppe. 13 personer ble sendt ut med buss 19. januar. Det var ned mot 30 kuldegrader, flyktningene ble sluppet av i Nikel og Murmansk, uten mat og uten midler til å komme seg videre.

Noen solgte telefoner for å få kjøpt togbilletter videre. To av de utsendte var i direkte fare for videre utvisning, siden de hadde visum som gikk ut samme dag som utsendelsen fra Norge. Disse to kom fra Jemen, et av verdens mest krigsherjede land, som Norge selv ikke sender ut personer til. Mens de to måtte sove utendørs, uten penger, i frykt for hva som kom til å skje, drev våre aksjonister et intenst arbeid med å få fram dokumentasjon og få omgjort vedtaket om bortvisning. Resultatet ble heldigvis at begge i tolvte time fikk komme tilbake til Norge for ordinær asylbehandling.  

Ved varsel om neste uttransportering grep noen av aksjonsgruppas lokale representanter inn, noen hjalp flyktninger med å komme i kirkeasyl, noen forsøkte å transportere en syrisk småbarnsfamilie vekk for å komme i dekning. Disse flyktningene skulle også sendes ut til Russland, men hadde alle ugyldige visum som ville ført til utvisning videre fra Russland. 

Modig sivil ulydighet, som for flere av de involverte førte til arrestasjon og forelegg, var med på både å stanse utsendelser og skape nasjonal og internasjonal oppmerksomhet om den panikkartede og fullstendig uakseptable praksisen på grensa. Vår aksjon i nord var dessverre nødvendig. Vaktsomheten omkring premissene for og gjennomføring av norsk utlendingspolitikk er viktigere enn noensinne. Vi lever i en tid der det bygges nye murer, innføres nye restriksjoner, lages nye skillelinjer og rangeringer mellom mennesker — og der Europa bryter med sine egne fundamentale verdier ved å ikle politikken et språk som benekter disse bruddene. Kampen for verdighet, demokratisk innsyn og forsvaret av individenes rettigheter er viktigere enn på lang, lang tid.

Vi har en statsråd på innvandringsfeltet som gang på gang i vinter klarte å uttrykke at «Russland er et trygt land for de fleste». Det er jo en artig formulering — og ganske meningsløs når man snakker om enkeltmennesker på flukt. Det eneste som er relevant er hvorvidt et område er trygt for nettopp dette mennesket. Når Russland i tillegg har en praksis på asylfeltet som kritiseres av alle menneskerettighetsorganisasjoner, så blir et utsagn om «Russland som et trygt land» bare tom retorikk. 

Trygghet oppstår ikke av at en norsk statsråd gjentar ordet «trygt». Trygghet oppstår heller ikke av at et presset og desperat EU nå for få uker siden erklærer Tyrkia som «trygt land» - eller av at vår egen utenriksminister slår seg med i dette selskapet og sier seg fornøyd med EU-Tyrkia-avtalen om tilbakesendinger av båtflyktninger fra Hellas. Vår kamp fortsetter derfor. Blikket er ikke bare mot grensa i nord. Som ansvarlige norske borgere må  oppmerksomheten være rettet mot både intern lovgivning og praksis og mot det globale perspektivet.

Denne uka kom regjeringens innstrammingsproposisjon til Stortinget. Endringene etter høringsrunden er knapt nok merkbare. Høringsforslaget ble radbrukket av organisasjoner og aktører på asyl-, flyktninge- og migrasjonsfeltet, på grunn av innstrammingsforslagene som vil vanskeliggjøre ministerens andre stillingsledd, integreringen. Videre på grunn av forslag som vanner ut beskyttelsen folk gis, og som har til uttalt hensikt å ikke gjøre oss «mer attraktive enn andre land i Europa». Et åpenlyst jag mot bunnen, med andre ord.

Dette er bakgrunnen for at denne politiske kampen må opprettholdes gjennom Stortingsbehandlingen nå i vår. Mange dramatiske feil ble gjort ved Stortingets hastebehandling av lovendringer høsten 2015. Dette kan ikke gjentas ved behandlingen i vår. Rammen om den norske utlendingspolitikken kan aldri være snevert norsk. Når Norge velger å stenge den arktiske ruta, som av mange flyktninger ble valgt som en tryggere rute for flukten enn å legge over havet i små gummiflåter, så er ikke dette noe som bare angår Norge.

Land etter land stenger sine grenser. Hellas er oversvømmet av flyktninger strandet i klemma mellom stengte grenser og det havet de flyktet over. Den humanitære situasjonen for disse er katastrofal og den rettslige situasjonen er svært uklar. I Nord-Hellas lever 15 000 mennesker i limbo på  den stengte grensa. Barn, gamle, funksjonshemmede, gravide og nyfødte bor her i kulde, søle og leire, uten mulighet til å komme seg videre. Likeledes er tusenvis av mennesker strandet på havnen i Pireus.

Båtflyktninger ankommet etter 20. mars holdes fengslet, uten tilstrekkelig mat og vann, på de greske øyene. Deres eneste forbrytelse er at de flyktet, for å overleve. Ved retur til Tyrkia risikerer de tilbakesending til krig og forfølgelse der de kom fra, noe Amnesty dokumenterte i sin helt ferske rapport. Tyrkia er ikke et trygt land, og blir det heller ikke av at et desperat Europa ønsketenker seg til det. Alle store humanitære organisasjoner, inkludert FN har trukket seg ut av hjelpearbeide i interneringsleirene på de greske øyene i protest mot avtalen. Konsekvensene for menneskene på flukt er ekstreme. Vi er alle midt i det.

Norge er ikke EU-medlem, men Norge støtter opp om EUs avtale med Tyrkia. Norsk utlendingspolitikk og -lovgivning må vurderes og drives innenfor en bred internasjonal ramme. Norge må ta sin del av ansvaret, både humanitært,  men også for å opprettholde og beskytte folkeretten og våre menneskerettslige forpliktelser. Dette skal være fundamentet, ikke noe vi forhandler bort og setter i parentes når det er krevende tider. Vi vil fortsatt kreve og arbeide for demokratisk åpenhet og innsyn i både vedtak og prosesser — og i konsekvensene for de enkeltmenneskene vedtakene berører. 

Vi krever at asylretten vernes, både i Norge og i Europa for øvrig. Og vi krever — fortsatt - umiddelbar stans av returer til tredjeland som ut av lufta bare kalles «trygge», fordi det visstnok er mest behagelig for oss i Europa.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)