Det humanitære arbeidet i leirene, det å sørge for mat, klær, sko, hygienesaker osv., hviler i all hovedsak på frivilliges innsats og donerte midler. Uten dette ville nøden vært enda større...
Dette er et reisebrev fra 14. april.
Det siste store teltet. Vi går fra teppe til teppe. Noterer familiemedlemmer og skostørrelser. Vurderer andre behov. Lover ingenting. Men kanskje kan vi komme tilbake med sko.
Kanskje.
"Ikke gå videre. Sitt her. Dere spør alle om hva jeg vil ha. Jeg vil ikke ha ting, jeg vil ikke ha mat. Jeg vil at dere skal høre på meg. Hør min historie, og bruk innsatsen deres på å få meg ut herfra! Påvirk Europa!"
Han snakker i nesten en halvtime uten stans. Vi lytter. Nikker. Lytter. Toåringen sover mellom oss. De to andre barna klatrer over voksenbein og bager, på dette trekvadrats teppehjemmet deres, i midtrekka, rett foran teltinnngangen, den dårligste plassen, uten noen skjerming. Kona, matematikklæreren, er blank av tårer.
"Vi er begge lærere. Vi solgte alt, flyktet fra dødstrussel etter dødstrussel. Her er vi ingenting. Vi bare sitter her. Barna mister alle muligheter. Gjør noe!"
Jeg hilser på broren som fikk taleproblemer etter bombeangrep. Ettåringen i nær familie som mistet hørselen av bombene.
Lytter. Lytter. Lover å fortelle deres historie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)