fredag 29. mai 2015

Fredag!

Så er det fredag og sola skinner og syrinene blomstrer og jeg har hjemmekontor og løper runden min i skogen før jeg setter i gang. Sol og kaldt. Ulltrøya trengs. 
Klesvaska tørker i sol og vind. Pus nyter at det finnes hjemmearbeidende folk.

Ungene strømmer på utover dagen - der er den lange, smale fyren med dun på overleppa, han som var og er min første baby - ferdig med den siste av vårens tentamener og fornøyd med egen innsats. Der kommer hun som naturligvis har vært en runde på biblioteket for å laste opp livsnødvendigheter etter skolen og som faktisk var på vinnerlaget på 6. trinns kokkekamp på skolekjøkkenet i dag! Enstemmig beslutning fra juryen, faktisk. Og en fregnete minstemann som fryder seg like mye over fredagsettermiddagen som de andre og som fyker videre på gitartime. 

Fredager er det lov å blande seg sjokolademelk når en kommer fra skolen. Jepp - her skeier vi virkelig ut, altså. Og han store, tynne tenåringen min, som jeg øser opp ekstra porsjoner til hver eneste dag - smiler fornøyd - "Dette er det jeg gleder meg til - Fredag - Sjokolademelk og A-magasinet." Det er tenåringen sin det! (Eller min, da...) Etterpå går han ut og rensker sykkelskuret for gammelt løv og rot og rask. Kjekk kar.

Jeg fyller vasene med syriner - det er sånne mengder at jeg har råd til det - det bugner ute også. Rekker jeg å skrubbe verandagulvet før det begynner å regne? Klesvaska blåser nesten bort. Helga skal by på mer regn. Men snart er det juni - da blir det vel sommervarmt, kan vi tro og håpe - kanskje....

Det stunder mot sommerferie. Det merkes. Kreftene er liksom bare porsjonert ut akkurat så det rekker. Vi er ganske klare for sommerlivet vårt nå, ja. 
Men først helg. Og først fredag. Beste dagen i uka. 

God helg til deg!

tirsdag 26. mai 2015

- og store blir de! Noen tanker om å få større barn.



For noen år siden begynte jeg å skrive om "mellomstore barn". For de var jo ikke sååå store ennå, ikke tenåringer og sånn - men jeg måtte jo også innse at det heller ikke var tre små barn vi hadde her i huset. De var rett og slett mellomstore.  Skolebarn. Gående, syklende, lekselesende, aktive, taleføre og forhandlingskompetente barn som både kunne komme seg fra A til B på egenhånd og settes til å klippe plen, vaske trapper og stikke på butikken etter mer melk og løk. Men fortsatt barn. Fortsatt med familien som hovedsentreringspunkt. Et "vi"som favnet oss fem, fellesskapet som definerte hverdager, helger og ferier. Alle med egne aktiviteter og plikter utenfor familien - men fortsatt med familien som den definerende enheten.

På mange måter er det slik fortsatt. De er vel fortsatt "mellomstore", selv om vi er igang med både første tenåring og ungdomsskoletida, har hatt to avgårde på leirskole og opp på Galdhøpiggen og tilbake og jeg i løpet av sommeren  sikkert både blir fravokst i lengden av minst ett barn og ganske sikkert har den minste skostørrelsen i familien - for alltid....

(Og fortsatt er det helt klart slik at det er en minstemann i denne familien som får og tar rom for sin minstemann-tilværelse på en helt annen skala enn de eldste fikk mulighet til noen gang. Noen fordeler skal det da være med å være minst - og takk og pris for at jeg har en jeg fortsatt kan løfte.)

Men vi nærmer oss stadig mer den tida da "alle er store". Det ligger der - foran oss og med oss. Og det er verken skummelt eller fremmed - det er rett og slett akkurat som alle andre faser dette myldrende familielivet gjennom årene har brakt med seg, spennende, krevende og fylt av takknemlighet. Også dette får vi være med på. Følge med disse tre små menneskene vi har fått lov til å leve sammen med, i deres møte med en stadig større verden, i deres utvikling av seg selv, i deres prøving og feiling.

Joda, jeg sover mye mer enn da jeg hadde tre små. Og ja, de er jamt over mye friskere enn da alle var under skolealder.  Og armmusklene mine er slett ikke så fine som de åra jeg bar en (eller to) smårolling(er) på hofta konstant. Men det er ikke "lettere" å være forelder til tre mellomstore, snart store (og hvorfor skulle det være lett?!). Det er på ingen måte mindre tidkrevende (og igjen -hvorfor skulle det være det?) Tida fra siste kveldsprat på sengekanten er over til jeg selv burde stupe i seng er forsvinnende kort. Aksjonsradiusen til de ikke-så-små-lenger øker og øker - og dermed øker også det feltet jeg burde følge med på, det vi trenger å snakke om, forberede, eller trøste og debriefe om.  Det er ikke lett å være ni,ti,tolv, fjorten og sånn... Det er ikke forferdelig heller - men det er mye.

Og da er det mye vi som foreldre skal være landingsplass og avgangshall og omsorgs- og forståelsestasjon for.  Fortsatt.

Og takk og pris for det.
Igjen. Igjen. Igjen.