.. den draumen

Det er vel bare sånn noen av oss er. Streifer ordene våre en gang sånn midt i desembermørket slike fenomener som snøsmelting, hagestell, joggesko, hestehov og rett og slett våren - så blir jeg blank i øynene med det samme. Og nesten stum. Fordi jeg lengter sånn. Jeg lengter sånn at jeg ikke tør å tenke på det. Orker ikke snakke om det. Tør ikke tro at jeg en gang til skal komme dit, komme til våren, leve til våren, rett og slett. Så mye lengter jeg.

Og så er vi der. Midt i det hele. Det grønnes mer for hver dag. Det er kalde netter og varme dager. Den grå plena har vært full av krokus i ukevis. Nå er den blå av scilla. Jeg følger med på hver knopp på buskene mine. Stuebordet og vinduskarmene fylles - av pelargoniaer som slapp ut av kjellerlageret sitt i slutten av februar og nå er lubne og store - av såpotter, håpefulle med fuktig jord, og små spirer, og større stiklinger og noen tomatplanter som vokser i høyden og bredden hver eneste dag.

Det er møkk under neglene og mange håp for tida som kommer. Det klør i øynene, men pollen er bare én del av livet, jeg gir meg ikke. Jeg skriver. Jeg leser. Jeg sykler. Jeg baker brød, graver i hagen og gråter over Middelhavsflyktningene og synger i takknemlighet ungene mine i søvn. Jeg gir meg ikke.

Det er ute-og-inne-tida. Det er grus i gangen og sko satt igjen i hagen. Vi bærer maten ut og glemmer å bære duken inn igjen. Ungene spør ikke lenger om de kan gå barbeint. Ulltrøyene får hvile, shorts og sommerkjoler er tatt fram. Jeg sykler gjennom en hvitveisskog hver morgen. Jeg løper kveldstur i en blåveisskog. Jeg våkner til fuglesang "midt på natta". Pus vil ut og rangle om kveldene. Jeg forstår ham godt. 

Hver vår bærer i seg så mye håp. Ennå er alt foran oss. Ennå en gang fikk vi leve til våren.

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje, 

at det må skje - 

at tidi skal opna seg, 

at hjarta skal opna seg, 

at dører skal opna seg, 

at kjeldor skal springa

at me ein morgonstund skal glida inn 

på ein våg me ikkje har visst um.

(Olav H. Hauge)