Lillejulaftens mylder og takknemlighet

Lillejulaftensmylderet. Et tre i stua. Tre barn som overlesser et pepperkakehus på kjøkkenet. De fleste hemmeligheter er pakket inn. Reisenissene har vært her og reist igjen. Det er akeføre i hagen og våte votter til tørk.

Pus synes vi ståker og styrer mye om dagen. Det er lett å forstå. En kan jo undre seg selv over alt en legger i vei med midt i vintermørke og førkjølelsestid. 

Samtidig kan vi jo forstå oss selv og våre forfedre - som trengte denne lystida midt på vinteren. Som samlet seg om litt ekstra god mat - og fellesskapet, tida sammen, et brudd med et hverdagsslit som var langt fra våre hverdager.

Vi trenger alle brudd med hverdagene i blant. Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg ønsker meg at jula kanskje vel så mye skal kunne overgå hverdagen når det gjelder, tid, ro, tid sammen - enn kanskje på det materielle. Det er en balansegang. Hver familie må finne sin gode vei. Som andre, leter vi etter vår, er underveis. Det er nye balanseganger hvert år ettersom alle i familien vokser til og endrer seg.

(Har du tid midt i julemylderet kan du jo lese det jeg har tenkt og skrevet om juleforbruk og forbrukskarusellen generelt på NRK Ytring i dag. Eller ta det i januar - det er da vi trenger å huske på dette.)

Midt i mylderet er jeg full av takknemlighet for de som myldrer rundt meg med alle sine ønsker, planer, tull og tøys. Vi er de heldige. Jeg ser hvordan tradisjoner og fellesskap og egne påfunn teller for de tre små - og hvordan denne tida gir oss familietid som trengs. Jeg er også takknemlig for at vi har flere rundt oss som trenger oss i blant - det er godt å høre til blant en større flokk. 

Jeg sender de beste ønsker for gode, fredelige juledager til alle lesere. Og så ønsker jeg oss alle krefter, tiltakslyst og -evner til å gå løs på livet og utfordringene rundt oss - i det nye året - og hver dag. Det er nok å ta av.

God jul.