tirsdag 25. november 2014

Polstrer vi barna for mye eller for lite?



"Tiåringen som får verden og voksenproblemstillingene i fleisen hver dag, får ikke lov til å sykle til treninga uten kontrolltiltak."

Vil du lese hva jeg mener om barn og polstring? Les dagens tekst på NRK Ytring her.

For mye eller for lite polstring? Begge deler sier jeg. Hva mener du?

Også publisert på nettmagasinet barnehage.no.

fredag 21. november 2014

Lage eller kjøpe jula?



Om ei drøy uke er det første søndag i advent.

Som et innspill i førjulstida kan du jo lese mitt innlegg om "Et enklere liv: Lage eller kjøpe jula?"

God helg!

tirsdag 18. november 2014

Skikkelig diskriminering!



Vil du lese om noe som er "skikkelig diskriminering"?

Eller om at jeg synes det er bra at ungene mine skjønner nyanser og begreper og kan bruke dem i sin egen hverdag...

Les her da vel.

mandag 17. november 2014

ritualer




Myldreliv med mellomstore unger kan bli ganske oppstykket. Det er mange interesser og aktiviteter på ulike kanter. Uka igjennom fylles med treninger, øvelser, venner, lekser - og foreldremøter og annet voksenansvar, ikke minst... Helga kan lett bli nesten likedan, det er så mange ønsker og behov. Ungdomsskolestarten i høst har medført at lekser har blitt fast innslag i helgene også. I blant må også voksenjobbing flyttes litt rundt både i uka og i døgnet. 

Takk og pris, sier jeg da for at alle de små ritualene og vanene vi la oss til gjennom småbarnsåra. Vi visste virkelig ikke hvor mye vi kom til å trenge dette når livet skulle begynne å trekke oss til fem ulike kanter uka igjennom. Etablering av noen møteplasser i løpet av dagen og i løpet av uka, noen faste ting som er slik - "sånn har vi det hos oss", det er gull verdt føler jeg nå.

Hvilke vaner og ritualer en har vil jo variere fra familie til familie. Ulike folk trives med ulike ting. Dette er noe av det hverdagslig viktigste hos oss:
Kjøkkenbordet, med lys og felles måltider dagen igjennom. Inkludert landinga etter skoletid...
Kveldsmat - ved det samme bordet - med høytlesning, te, tegning, strikking og surr før legging. (Det at vi sammen deler opplevelsen av en bok som engasjerer alle fem er virkelig en givende og spennende opplevelse, det lå langt fram den gangen vi på bestilling leste Karius og Baktus omigjen dag etter dag!)
Helgefrokoster. Lange. Noen kommer - noen går. Noen setter igang med en gitar- og sangkonsert midt i det hele. Noen får lest avisene. Lagt noen planer. Diskutert noe som tar tid å tenke over.
Fredagsmiddag ved det store bordet i stua. Innleder helga. Føles annerledes. Både landing etter uka - og innledning til noe annet - til helga. Snakke om det som har vært og det som skal komme.
Filmkveld på lørdager, etter pizzaen. Et barn velger en film, alle stabler seg opp i sofaen. Lørdagsgodt og popcorn. 
Turene. Så mange - ulike, men gjenkjennelige. Badeturene. Skiturene. Bare-gå-en-tur-i-skauen-turene. Sekk, bål, sykkel, skismøring, badetøy. Inkluderer også i blant landinga etter tur, hjemme igjen med noe varmt å drikke - og "så skal vi spille et spill!" insisterer Lillebror. Søndag etter søletur i novemberskog ble det gløgg og "Den forsvunnene diamanten".

I tillegg til disse daglige og ukentlige ritualene - så finnes jo de som er mer sesong- og høytidsbetonte, knyttet til bursdager, jul, ferier, 17. mai, fast vårtur til ei bestemt strand - eller vårrydding eller eplehøst i hagen. Tida nå før jul (snart kan vi vel si det!) er jo stappfull av slike gjenkjennende elementer. Lillebror mente i går at det var på tide å henge opp adventskalenderene, det er bra han passer på!

Ungene skal reise seg opp og gå. De skal velge sin vei - og forlate dette hjemmet en dag. Ta stilling til meningsfylte og meningsløse aktiviteter. Ritualer og vaner skal ikke binde dem fast. Men de skal få lov til å ha en ramme rundt og en tilhørighet til dette livet de lever nå - før de gjør alle valgene selv.

Akkurat her og nå i livet - med tre mellomstore og to voksne - med alt vårt hver for oss - så er det så godt av vi alle kjenner disse små holdepunktene i familielivet vårt, at vi opprettholder oss selv som familie ved å ha disse holdepunktene som knagger. Dette er ikke en tvangstrøye. I blant blir det naturligvis så mye som skjer at noe faller ut. Hver eneste uke legger vi kabaler for å få ting til å gå opp. Men vi vet da en del om hva vi prøver å få til. Vi justerer middagen, for å få med flest mulig, Vi forbereder ungene på hvordan vi gjør ting i dag. Og vi kommer oss ut i den novembersøla på en søndag da det egentlig aldri blir lyst - fordi vi vet at vi virkelig, virkelig, virkelig trenger den turen for å tømme hodene, løse opp i skuldrene og leke litt i skogen på en grå søndag før styret tar fatt igjen.

fredag 14. november 2014

Novemberblues. Kjøkkenbordstakknemlighet.

Novembersølegråvær. 
Noen av dagene mørkner det allerede før det lysner. 
Hagen trenger frost for å falle til ro - men får det ikke. 
Smale øyne rundt frokostbordet. Lysene brenner i vinduskarmene.
Gummistøvler og regndresser. Refleksvest i morgenmørket. Fotballen er med minstemann hver dag.

Landingsplassen rundt kjøkkenbordet når alle skramler hjem med sølete sko og tunge sekker. Tente lys, mye frukt og varme drikker. Strikketøy, sjakkspill og yndlingsbøker, avisene, et donald. Fyre i ovnen. Tørke vottene. 
Kunne bare holdt på denne stunden, denne roen, denne tause, varme landinga -  helt til kvelden. 
Men dagen er ikke over. Uendelige leksebunker for de store hver ettermiddag. Noen på trening, på kor, på gitar, på besøk. Stort sett alle og flere til - til middag. Enda mer lekser. Ungdomsskole er ikke noen spøk. 

Lysene brenner hele tida. Tenne lyktene på trappa hvis noen kommer seint hjem.  Til nok en samling med smale øyne og trøtte folk rundt et kveldsmatbord, varm te, høytlesing. Strikking og tegning - litt kav og kaos (hvor greie orker vi egentlig å være når vi er trøtte, ikke sant...). 

Garn og pinner og tekopp til meg mens pappakjæresten leser høyt for alle. Hvilestund og produksjon, uansett hvordan arbeidsdagen har vært så har jeg strikket, fått til noe, det er godt å lene seg til.

Denne tida er landingstida. Innsirklingstida. Samlingstida. Gråværshøsten, gråværslyset, vintersøla, arbeidsmengdene - det er nok å ta fatt på. Ennå er ikke førjulstida over oss. Ennå er det bare vanlig hverdagsnovember. Og vi merker så godt hvordan påfyllet trengs, roen trengs, fellesskapet trengs. 

Kanskje er lysene aller viktigst for meg. Vårmennesket, frossenpinn-mammaen, mørketidsdepperen. Javel. Kanskje jeg som trenger det aller mest. For å komme meg gjennom, for å tro på at en nok en gang skal kunne leve til våren.

Så blir det da en gjenkjennelig ramme for livet hos oss; hos oss brenner lysene og lyktene hele mørketida igjennom.

Kjøkkenbordstakknemlighet.
Brennende lys-takknemlighet.
Vedstabelstakknemlighet.
Garn- og strikkepinnetakknemlighet.
Familiefellesskaps-myldrelivstakknemlighet.

(etterskoletidskosekaoset ved kjøkkenbordet hos oss. Inkluderer gitarspill.)

tirsdag 11. november 2014

Budskap til mine barn: Verden kan forandres!

Vi har snakket mye om det delte Tyskland, Berlinmuren og 9. november i det siste.

På skolens jubileumskonsert sist uke sang 11-åringen solo på Beethovens An die Freude - på tysk. Samme symfoni ble framført under markeringen av Berlinmurens fall på søndag. Vi har sett på bilder, snakket, husket og tenkt.

Murer faller. Verden endres. Vi kan påvirke. Det ønsker jeg å fortelle mine barn.

Og det har jeg skrevet om her: Budskap til mine barn: Verden kan forandres!

Les gjerne!

fredag 7. november 2014

Verden er vanskelig - hva kan vi si til barna?

Det finnes ingen allmengyldige oppskrifter på hvordan en skal snakke med barn. Men vi trenger allikevel å reflektere over hvordan vi skal la ungene våre møte verdens vonde sider. Klokskap og forståelse av det enkelte barn er nødvendig.

Ungene våre skal lære å mestre verden. Det går gradvis. Vi må være med dem.

Les min tekst om dette her. Og husk å følge med på den nye bloggen min.

Denne  teksten inngår i et tema jeg er sterkt engasjert i, nemlig det å snakke med barn om politikk, foreldrenes ansvar for politisk oppdragelse og danning.

Er du opptatt av din egen rolle i barnets utvikling som ansvarlig samfunnsborger?