Fredagstanker: Frykt og fremmedfrykt

Vi leser mye her i huset. (Tiogethalvtåringen ligger nok høyest på statistikken i antall bøker i uka....) Nettopp avsluttet mannen Alle dør alene av Hans Fallada, som var en presang fra meg - mens jeg er midt i I dyrets buk. Beretningen om en amerikansk diplomatfamilie i Hitlers Berlin av Erik Larson. Vi får mye å snakke om og bytter bøker etterpå. Intern bokklubb og litteraturtips og litteraturrefleksjoner under kveldsoppvask og tannpuss er supert!

Fallada (Rudolf Dietzen) er nok aller mest kjent for Hva nå lille mann, fra 1932som handler om livet under inflasjonen i Tyskland i mellomkrigstida. (Den la jeg opp som selvvalgt pensum på et tyskkurs da jeg bodde i München høsten 1989, mens murer falt og verden endret seg rundt meg.)

Handlingen i Alle dør alene finner sted i 1940 til 1942. Den gir et detaljert bilde av livet i Berlin i disse årene, knyttet til et arbeiderklassepars motstand mot Hitler. Det sterkeste budskapet er den frykten alle bærer på. Frykten for å trå feil, frykten for å bli avslørt og straffet. De trange rammene for rett og galt under det tredje riket satt under huden på alle. Straffene var reelle og grusomme. Tortur, fengsling, konsentrasjonsleir og død.

Boka er basert på rettsdokumenter og Gestapodokumenter om virkelige personer. Vi ser et avfotografert postkort med en håndskrevet oppfordring til å stå i mot Hitlers regjering. Slike anonyme postkort ble lagt i oppganger og trapper med oppfordring til å levere videre fra hånd til hånd. Men de fleste ble umiddelbart levert inn til politiet eller Gestapo; det var farlig å bli påtruffet med et slikt kort, bekymringen startet umiddelbart, hvorfor har det gått to minutter fra jeg fant kortet uten at jeg har levert det inn, jeg kan jo bli tatt for det..! Frykten lammet alle.

Min bok  handler om en amerikansk diplomatfamilie som kommer til Berlin i 1933. Det er også en dokumentarroman, basert på skriftlige kilder og the real story. Med amerikansk liberalisme i kofferten, og med hovedmål om å bidra til at Tyskland skulle betale krigsgjelden sin etter første verdenskrig - og med et ønske om å oppleve Tyskland i en spennende omveltningstid, reiste familien Dodd med historieprofessor-ambassadør-far, frue og to voksne barn til Berlin i 1933. Gradvis stiger alvoret fram. Alle enkeltepisodene med overfall på utlendinger som ikke viser Heil-hilsen eller ikke stiller seg opp når SA-troppene marsjerer - til slutt kan de ikke avvises som tilfeldige enkeltepisoder. Frykten for avlytting, overvåking og truende situasjoner øker. Truslene mot befolkningen og intrigene innen maktapparatet blir synligere og synligere. Alle vokter sine skritt og sine ord. Frykten og forståelsen av at alt kan skje, at forutsigbarhet og rettssikkerhet ikke kan regnes med, siger også inn over alle.

Jeg synes det er svært sterkt å se hvordan jødenes truede og stadig forverrede situasjon her tidlig på 1930-tallet blir bagatellisert, for eksempel i diplomatiet og i USA. "Jødeproblemet" blir faktisk til en ganske stor grad anerkjent som et reellt problem, også av amerikanerne. (Ambassadøren var selv opptatt av at det var for mange jøder ansatt på ambassaden.) USA la også effektive sperrer mot jødisk utvandring fra Tyskland til USA gjennom strenge innvandringsrestriksjoner. "Vi" og "de andre"-tankegangen gjennomsyrer også tenkningen til de maktene vi sympatiserer med i denne tida. Det er noe å ta med seg.

Gleichschaltung var nazistenes politikk for å få folket på linje. Likhet, enhet, ufravikelig lojalitet til nazistyret var det sentrale og gjennomføring av Gleichschaltungspolitikken var totalitær og total. Kritikk, alternativer og annerledeshet ble ikke bare skremt vekk, men også utryddet. Frykt og lojalitet gikk hånd i hånd.

Igjen sto samfunnet med - frykten for å mene annerledes, frykten for at det overhodet skulle kunne mistenkes at du bar på en kritikk eller en annerledes tanke. Frykten som gjør at en ikke stiller opp for de som er truet, for de som i seg selv ble definert som annerledes. Frykten som gjør at en aksepterer, tilpasser seg, for å overleve selv.

Det er sterkt å lese om disse endringene som kom så fort, og endret folks tankegang, liv og kultur og la til rette for at skrekken tok fullstendig over.

Jeg er stor motstander av at lesing først og fremst skal være nyttig for noe, at det skal være et middel til noe. Men - på den annen side: Alt en leser, lærer en noe av. Lesningen gir deg noe du ikke hadde fra før.
Disse beretningene minner oss på  - og lærer oss om et samfunn i nær fortid. Jeg suger til meg av lærdom om et land jeg jo egentlig synes jeg kjenner ganske godt - men fra en fortid og en vinkel jeg ikke kjenner så godt. Beretninger fra tysk mellomkrigstid og krigstid gir meg større forståelse for europeisk historie - enn de klassiske norske og engelsk/amerikanske beretningene. Historisk og kulturell forståelse beriker - også når de skremmer.

Det er litt for lett å si at vi skal "lære av historien". Det slenges ofte ureflektert ut - som et mantra for at noe fælt vi har bak oss ikke skal skje igjen. Det viktigste vi lærer av historien er faktisk det motsatte: At alt skjer bare en gang. Tysk mellomkrigstid og Hitlers fryktkultur kommer ikke tilbake. Det skjedde én gang. Men lærdommen må strekkes videre: Vi skal ikke bekjempe fortida - men nye skrekkelige fenomener, ny frykt og ny fremmedfrykt i egen samtid og framtid. Det er det vi skal bruke historien til.



God helg! Leser du noe bra for tida?