tirsdag 23. desember 2014

Lillejulaftens mylder og takknemlighet



Lillejulaftensmylderet. Et tre i stua. Tre barn som overlesser et pepperkakehus på kjøkkenet. De fleste hemmeligheter er pakket inn. Reisenissene har vært her og reist igjen. Det er akeføre i hagen og våte votter til tørk.

Pus synes vi ståker og styrer mye om dagen. Det er lett å forstå. En kan jo undre seg selv over alt en legger i vei med midt i vintermørke og førkjølelsestid. 

Samtidig kan vi jo forstå oss selv og våre forfedre - som trengte denne lystida midt på vinteren. Som samlet seg om litt ekstra god mat - og fellesskapet, tida sammen, et brudd med et hverdagsslit som var langt fra våre hverdager.

Vi trenger alle brudd med hverdagene i blant. Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg ønsker meg at jula kanskje vel så mye skal kunne overgå hverdagen når det gjelder, tid, ro, tid sammen - enn kanskje på det materielle. Det er en balansegang. Hver familie må finne sin gode vei. Som andre, leter vi etter vår, er underveis. Det er nye balanseganger hvert år ettersom alle i familien vokser til og endrer seg.

(Har du tid midt i julemylderet kan du jo lese det jeg har tenkt og skrevet om juleforbruk og forbrukskarusellen generelt på NRK Ytring i dag. Eller ta det i januar - det er da vi trenger å huske på dette.)

Midt i mylderet er jeg full av takknemlighet for de som myldrer rundt meg med alle sine ønsker, planer, tull og tøys. Vi er de heldige. Jeg ser hvordan tradisjoner og fellesskap og egne påfunn teller for de tre små - og hvordan denne tida gir oss familietid som trengs. Jeg er også takknemlig for at vi har flere rundt oss som trenger oss i blant - det er godt å høre til blant en større flokk. 

Jeg sender de beste ønsker for gode, fredelige juledager til alle lesere. Og så ønsker jeg oss alle krefter, tiltakslyst og -evner til å gå løs på livet og utfordringene rundt oss - i det nye året - og hver dag. Det er nok å ta av.

God jul.

torsdag 18. desember 2014

vemodets og gledens tid



Adventstid. Med mer ro enn kav. Vi har lært å legge lista og forventningene lavt. Og nyter gjenkjennelsens fryd og forventning hos ungene over livets små gleder. Minner fra tidligere år gjør gledene doble. Gløgg når vi kommer inn fra tur. Pepperkakene. (Den første baksten er snart spist. Vi tar en ny runde til helga). Være den som monterer mandelkverna eller den som tenner det tredje lyset først. At adventskalendrene henger der i trappa med den nøkterne gråpapirstasen sin hver morgen. Lillebror gleder seg til nissepysjen og ønsker seg ei nisselue til kose-tigeren. Vi snakker om at vi skal til Mormor og Morfar og hogge juletre i skogen. Som alltid. Og noen kan smugspise noen brente mandler mens vi har hemmelig juleverksted. 

Vi gleder oss over reisenissene fra fjern og nær som kommer innom med hilsener - og pusler sammen våre hilsener som sendes ut tilbake. Vi bretter stjerner og skriver kort. Strikker og snekrer. Og sender med en flaske eplemost fra sommerhagen.

Nå runder vi svingen. Om få dager snur sola. I natt kom snøen.

 Kreftene vender tilbake etter lange uker med sammenhengende sykdom. Det er slitenhetens, vemodets og gledens tid. Varme supper, nok tran, mange tekanner.

Presset utenfra avtar. Tentamener er avsluttet. Juleavslutninger avholdt med smil og sang og glede. Konserter er gjennomført - så tårene trillet og stoltheten bruste hos oss som lyttet og så. Så store barn vi har nå! Og fortsatt små, i flokken, i fellesskapet, i det vi skaper sammen. 

Som sagt, vemodets og gledens tid.






(Jeg har startet en "trilogi" med samtidsanalyse via en fortidig framtidsvisjon (Aldous Huxleys Brave New World, fra 1932) på den andre bloggen min. Følg med, følg med - den starter her. - Og les gjerne boka i jula!)

mandag 15. desember 2014

Praktisk arbeid. Ikke bare for moro skyld


Et av skrivearbeidene mine som er publisert i bok det siste året, er min artikkel til Folkeuniversitetets 150 års jubileum - i boka Folkedanningens vandringer. 

Det har vært et artig arbeid - og det har gitt en mulighet for meg til å sette fokus på et temafelt jeg er sterkt  engasjert, nemlig praktiske ferdigheters status i vår tid. Det er haugevis av praktiske kurs innenfor dagens kursportefølge - i kontrast til den opprinnelige vektleggingen av teoretiske skolefag. Men hva bruker vi de praktiske kursene til i dag - er det bare for å fylle fritida med noe artig? Kunne de likegjerne vært byttet ut med noe annet?

Vi er fysiske skapninger med fysiske, praktiske behov. Det må også gjenspeile seg i måten vi forvalter kunnskap og ferdigheter på i vår kultur. Les mer om dette her.

Skjer det mye praktisk rundt deg om dagen - nå før jul?

onsdag 10. desember 2014

Fredspris for barnas framtid

I dag er det dagen for utdelingen av Nobels fredspris. 

Dette har jeg skrevet litt om her.

Er du og dine barn engasjert i fredsprisen? Har dere snakket om årets utdeling? 

tirsdag 9. desember 2014

Trenger ungene leker?



- Trenger ungene leker?
- Et merkelig spørsmål i vår tid, sier du kanskje.

Les hva Åsa Gruda Skard skrev om dette rett etter andre verdenskrig, under rasjonering og trange tider. Og les hvorfor jeg synes vi skal tenke over dette også i dag. Du finner teksten her.

tirsdag 25. november 2014

Polstrer vi barna for mye eller for lite?



"Tiåringen som får verden og voksenproblemstillingene i fleisen hver dag, får ikke lov til å sykle til treninga uten kontrolltiltak."

Vil du lese hva jeg mener om barn og polstring? Les dagens tekst på NRK Ytring her.

For mye eller for lite polstring? Begge deler sier jeg. Hva mener du?

Også publisert på nettmagasinet barnehage.no.

fredag 21. november 2014

Lage eller kjøpe jula?



Om ei drøy uke er det første søndag i advent.

Som et innspill i førjulstida kan du jo lese mitt innlegg om "Et enklere liv: Lage eller kjøpe jula?"

God helg!

tirsdag 18. november 2014

Skikkelig diskriminering!



Vil du lese om noe som er "skikkelig diskriminering"?

Eller om at jeg synes det er bra at ungene mine skjønner nyanser og begreper og kan bruke dem i sin egen hverdag...

Les her da vel.

mandag 17. november 2014

ritualer




Myldreliv med mellomstore unger kan bli ganske oppstykket. Det er mange interesser og aktiviteter på ulike kanter. Uka igjennom fylles med treninger, øvelser, venner, lekser - og foreldremøter og annet voksenansvar, ikke minst... Helga kan lett bli nesten likedan, det er så mange ønsker og behov. Ungdomsskolestarten i høst har medført at lekser har blitt fast innslag i helgene også. I blant må også voksenjobbing flyttes litt rundt både i uka og i døgnet. 

Takk og pris, sier jeg da for at alle de små ritualene og vanene vi la oss til gjennom småbarnsåra. Vi visste virkelig ikke hvor mye vi kom til å trenge dette når livet skulle begynne å trekke oss til fem ulike kanter uka igjennom. Etablering av noen møteplasser i løpet av dagen og i løpet av uka, noen faste ting som er slik - "sånn har vi det hos oss", det er gull verdt føler jeg nå.

Hvilke vaner og ritualer en har vil jo variere fra familie til familie. Ulike folk trives med ulike ting. Dette er noe av det hverdagslig viktigste hos oss:
Kjøkkenbordet, med lys og felles måltider dagen igjennom. Inkludert landinga etter skoletid...
Kveldsmat - ved det samme bordet - med høytlesning, te, tegning, strikking og surr før legging. (Det at vi sammen deler opplevelsen av en bok som engasjerer alle fem er virkelig en givende og spennende opplevelse, det lå langt fram den gangen vi på bestilling leste Karius og Baktus omigjen dag etter dag!)
Helgefrokoster. Lange. Noen kommer - noen går. Noen setter igang med en gitar- og sangkonsert midt i det hele. Noen får lest avisene. Lagt noen planer. Diskutert noe som tar tid å tenke over.
Fredagsmiddag ved det store bordet i stua. Innleder helga. Føles annerledes. Både landing etter uka - og innledning til noe annet - til helga. Snakke om det som har vært og det som skal komme.
Filmkveld på lørdager, etter pizzaen. Et barn velger en film, alle stabler seg opp i sofaen. Lørdagsgodt og popcorn. 
Turene. Så mange - ulike, men gjenkjennelige. Badeturene. Skiturene. Bare-gå-en-tur-i-skauen-turene. Sekk, bål, sykkel, skismøring, badetøy. Inkluderer også i blant landinga etter tur, hjemme igjen med noe varmt å drikke - og "så skal vi spille et spill!" insisterer Lillebror. Søndag etter søletur i novemberskog ble det gløgg og "Den forsvunnene diamanten".

I tillegg til disse daglige og ukentlige ritualene - så finnes jo de som er mer sesong- og høytidsbetonte, knyttet til bursdager, jul, ferier, 17. mai, fast vårtur til ei bestemt strand - eller vårrydding eller eplehøst i hagen. Tida nå før jul (snart kan vi vel si det!) er jo stappfull av slike gjenkjennende elementer. Lillebror mente i går at det var på tide å henge opp adventskalenderene, det er bra han passer på!

Ungene skal reise seg opp og gå. De skal velge sin vei - og forlate dette hjemmet en dag. Ta stilling til meningsfylte og meningsløse aktiviteter. Ritualer og vaner skal ikke binde dem fast. Men de skal få lov til å ha en ramme rundt og en tilhørighet til dette livet de lever nå - før de gjør alle valgene selv.

Akkurat her og nå i livet - med tre mellomstore og to voksne - med alt vårt hver for oss - så er det så godt av vi alle kjenner disse små holdepunktene i familielivet vårt, at vi opprettholder oss selv som familie ved å ha disse holdepunktene som knagger. Dette er ikke en tvangstrøye. I blant blir det naturligvis så mye som skjer at noe faller ut. Hver eneste uke legger vi kabaler for å få ting til å gå opp. Men vi vet da en del om hva vi prøver å få til. Vi justerer middagen, for å få med flest mulig, Vi forbereder ungene på hvordan vi gjør ting i dag. Og vi kommer oss ut i den novembersøla på en søndag da det egentlig aldri blir lyst - fordi vi vet at vi virkelig, virkelig, virkelig trenger den turen for å tømme hodene, løse opp i skuldrene og leke litt i skogen på en grå søndag før styret tar fatt igjen.

fredag 14. november 2014

Novemberblues. Kjøkkenbordstakknemlighet.

Novembersølegråvær. 
Noen av dagene mørkner det allerede før det lysner. 
Hagen trenger frost for å falle til ro - men får det ikke. 
Smale øyne rundt frokostbordet. Lysene brenner i vinduskarmene.
Gummistøvler og regndresser. Refleksvest i morgenmørket. Fotballen er med minstemann hver dag.

Landingsplassen rundt kjøkkenbordet når alle skramler hjem med sølete sko og tunge sekker. Tente lys, mye frukt og varme drikker. Strikketøy, sjakkspill og yndlingsbøker, avisene, et donald. Fyre i ovnen. Tørke vottene. 
Kunne bare holdt på denne stunden, denne roen, denne tause, varme landinga -  helt til kvelden. 
Men dagen er ikke over. Uendelige leksebunker for de store hver ettermiddag. Noen på trening, på kor, på gitar, på besøk. Stort sett alle og flere til - til middag. Enda mer lekser. Ungdomsskole er ikke noen spøk. 

Lysene brenner hele tida. Tenne lyktene på trappa hvis noen kommer seint hjem.  Til nok en samling med smale øyne og trøtte folk rundt et kveldsmatbord, varm te, høytlesing. Strikking og tegning - litt kav og kaos (hvor greie orker vi egentlig å være når vi er trøtte, ikke sant...). 

Garn og pinner og tekopp til meg mens pappakjæresten leser høyt for alle. Hvilestund og produksjon, uansett hvordan arbeidsdagen har vært så har jeg strikket, fått til noe, det er godt å lene seg til.

Denne tida er landingstida. Innsirklingstida. Samlingstida. Gråværshøsten, gråværslyset, vintersøla, arbeidsmengdene - det er nok å ta fatt på. Ennå er ikke førjulstida over oss. Ennå er det bare vanlig hverdagsnovember. Og vi merker så godt hvordan påfyllet trengs, roen trengs, fellesskapet trengs. 

Kanskje er lysene aller viktigst for meg. Vårmennesket, frossenpinn-mammaen, mørketidsdepperen. Javel. Kanskje jeg som trenger det aller mest. For å komme meg gjennom, for å tro på at en nok en gang skal kunne leve til våren.

Så blir det da en gjenkjennelig ramme for livet hos oss; hos oss brenner lysene og lyktene hele mørketida igjennom.

Kjøkkenbordstakknemlighet.
Brennende lys-takknemlighet.
Vedstabelstakknemlighet.
Garn- og strikkepinnetakknemlighet.
Familiefellesskaps-myldrelivstakknemlighet.

(etterskoletidskosekaoset ved kjøkkenbordet hos oss. Inkluderer gitarspill.)

tirsdag 11. november 2014

Budskap til mine barn: Verden kan forandres!

Vi har snakket mye om det delte Tyskland, Berlinmuren og 9. november i det siste.

På skolens jubileumskonsert sist uke sang 11-åringen solo på Beethovens An die Freude - på tysk. Samme symfoni ble framført under markeringen av Berlinmurens fall på søndag. Vi har sett på bilder, snakket, husket og tenkt.

Murer faller. Verden endres. Vi kan påvirke. Det ønsker jeg å fortelle mine barn.

Og det har jeg skrevet om her: Budskap til mine barn: Verden kan forandres!

Les gjerne!

fredag 7. november 2014

Verden er vanskelig - hva kan vi si til barna?

Det finnes ingen allmengyldige oppskrifter på hvordan en skal snakke med barn. Men vi trenger allikevel å reflektere over hvordan vi skal la ungene våre møte verdens vonde sider. Klokskap og forståelse av det enkelte barn er nødvendig.

Ungene våre skal lære å mestre verden. Det går gradvis. Vi må være med dem.

Les min tekst om dette her. Og husk å følge med på den nye bloggen min.

Denne  teksten inngår i et tema jeg er sterkt engasjert i, nemlig det å snakke med barn om politikk, foreldrenes ansvar for politisk oppdragelse og danning.

Er du opptatt av din egen rolle i barnets utvikling som ansvarlig samfunnsborger?

onsdag 29. oktober 2014

Halloween og voksenansvar, jeg ytrer meg.

Generelt mener jeg jo at det å være voksen det er meget nært forbundet med begrepet ansvar. Det er de voksne som har ansvaret. Det å være voksen er å ta ansvaret. Da må man ta noen valg. Og stå oppreist for valgene sine.

Og ikke minst må man også ta ansvar i situasjoner som man ikke nødvendigvis liker eller har valgt selv - men som man må håndtere på vegne av egne og andres unger. Voksenlivet renner over av utfordringer som vi muligens gjerne skulle sluppet - men nei det kan vi ikke. Det er vi som er voksne. Det er vi som har ansvaret.

Og så mener jeg at det er noen ting man ikke gjør. For eksempel furter over godteposer i bursdager. (Bare la være da, dropp posene - ta ansvar, lag bursdagene slik du mener de bør være. Det er ikke særlig voksent å gi ungene godteri og så klage litt så de får litt dårlig samvittighet på kjøpet). 

I dag kan dere lese min tekst om at voksne må slutte å surmule over Halloween, på NRK Ytring. Der kan du også være med og diskutere.

Du finner også teksten på "hovedbloggen" min. 

Ha en god onsdagskveld.

fredag 24. oktober 2014

Alvoret i det usynlige

I dag har jeg skrevet om alvoret i det usynlige. Klikk deg over på den andre bloggen min og les!

*

Den direkte bakgrunnen er de sakene der vi igjen er blitt minnet om hvor mange barn som blir utsatt for vold fra sine nærmeste.

Det er et alvorlig, personlig og politisk budskap i dette. Alvoret bunner i hvordan alle saker og skjebner vi ikke klarer å ta inn over oss, se i øynene, erkjenne som reelle problemer - disse problemene opprettholder vi. Vi fornekter dem - da vedvarer de. Da svikter vi. Som enkeltpersoner - og som samfunn.

*

Det er fredagskveld, ruskevær, en varm vedovn og lys i vinduene. En gitarspillende mann (for en drøm). Klesvask til tørk (evig, evig). En liten minstemann under dyna, han kommer seg etter sykdom, (takk og pris). En liten katt som også er litt pjusk og forsiktig. To ikke-så-små skoleunger som nyter at det er helgekveld og mulig å surre rundt i fred og ro. (En av dem er kjempefersk tenåring som har vokst ti cm så langt i høst, tror jeg. Tenk jeg er tenåringsmamma - tida går så fort! )

Jeg er så takknemlig for flokken min, ansvaret mitt og oppgavene mine. Plikter, ansvar og tilhørighet holder meg fast i dagene mine. 


tirsdag 14. oktober 2014

Hvordan velger vi ut grunnleggende ferdigheter?



Læreplanen for norsk skole opererer i dag med fem grunnleggende ferdigheter. Pedagogiske filosofer og oppdragelsestenkere og vanlige foreldre har til alle tider tenkt over nettopp spørsmålet om hva barn og unge trenger å kunne og vite for å greie seg i framtida. Svarene har variert, begrunnelsen har variert - og vi har stadig møtt nye ukjente framtider med den ballasten fortida har klart å gi oss.

Mitt innlegg Grunnleggende ferdigheter. Når kom nettbrettet inn på lista? tar opp ulike sider ved dette i et historisk og prinsipielt perspektiv.

Hva er du opptatt av at dine barn skal lære seg?

mandag 13. oktober 2014

Nytt innlegg fra gammel klassiker


Les "Dagens Åse" med utdrag fra Åse Gruda Skards "Ungene våre" fra 1948. I dag er temaet Demokrati i familien.

Tror du demokrati og barns rett til å uttale seg og delta i beslutninger er et foreldet tema i vår tid? At barns posisjon i samfunnet og i familien nå er så sikret at temaet er utdebattert?
Det tror ikke jeg!


Følger du den nye bloggen min? Det er der det stort sett skjer om dagen :-)

søndag 12. oktober 2014

Om Malala, fredsprisen og barns helter!



Fredag var vi spente alle sammen. Verden over, faktisk. Dagen for offentliggjøringen av hvem som er tildelt Nobels fredspris for dette året.

Ungene mine var spente også. Og de gjettet på Malala alle tre. Hvis du klikker deg inn på den andre bloggen min kan du lese innlegget jeg skrev om barns helter  nettopp denne dagen - om behovet for at barn har noen å se opp til, noen som gjør og mener store og gode ting her i vår vanskelige verden. 

Ha en god uke :-)

(Bilde fra en av utallige gatesalg-aksjoner ungene har arrangert gjennom tidene, med inntekt til Redd Barna...)

onsdag 1. oktober 2014

Hvorfor er høstferien et problem?



I dag synes jeg du skal lese mitt sarkastiske innlegg om all klagingen på barnas ferie og fridager. For eksempel klagingen over denne høstferien som mange synes har utspilt sin rolle - siden vi ikke plukker poteter ei uke hver lenger....

Det er sarkastisk og alvorlig ment fra min side.

Har vi institusjonalisert så mye av barneomsorgen at vi blir stressa når institusjonslivets grenser nås? Når ferien kommer, barnet blir sykt, planleggingsdagene bryter med kabalen....?

Diskuter gjerne. God høstferie!

mandag 22. september 2014

Hva er moderne selvberging?




Vil du lese om moderne selvberging? Skal vi alle tilbake i tømmerkoier og leve på saltsild og gammel kålrot?

Les det jeg skriver om begrepet moderne selvberging på bloggen min i dag.

Ble du skremt - eller inspirert?


Jeg har også lagt ut et nytt tekstutdrag fra Åse Gruda Skards "Ungene våre" - denne gang om å gå på kino. Relevant for dagens elleville mediebruksdebatter.

Ha en god dag!

onsdag 17. september 2014

Barnepsykologens feilskjær



Mine kommentarer til Willy-Tore Mørchs feilskjær under overskriften "Eliteforeldre er ikke gode foreldre" i dagens Aftenposten kan du lese her - hvor jeg blant annet spør om akademikerhjem er det eneste forsvarlige for barn??




"Ungen skriker om natta". Åse Gruda Skard om barn og søvn.

Åse Gruda Skard (1905-1985) var barnepsykolog og samfunnsdebattant med et langt og engsjert liv i offentligheten. Boka «Ungene våre» ble utgitt første gang i 1948. I korte tekster om ulike temaer skriver Skard om nettopp «ungene våre», om samfunns- og foreldreansvaret for ungene blant oss. Sentralt for Skard var å formidle barnets perspektiv, at det tar tid å være barn, det tar tid å modnes og lære alt en skal lære. Boka bærer på den ene siden tydelig preg av sin samtid i etterkrigsknapphet, med boligmangel og trange kår. Det er et nyttig historisk perspektiv for oss i vår overflod. Samtidig har den et budskap som gjelder oss og når oss tross distansen i tid. Den er direkte, jordnær og god å lese. Boka ble av Dagbladet i 2008 omtalt som blant de ti viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig.

Jeg kommer til å dele noen utdrag fra Åse Gruda Skards tekster med dere på wordpress-bloggen min - som dere finner her.
Teksten i dag er fra kapitlet "Ungen skriker om natta". Den er like aktuell i dag. Vi er foreldre hele døgnet.

søndag 14. september 2014

Høstbalansering



Det er høst, kalde netter, varme dager, stua er full av kasser og korger med eplehøsten, vi spiser ti epler hver om dagen og det vanker eplekake på en helt vanlig tirsdag. Jordskokkblomstene lyser blant røde epler i treet, de høster vi seinere - men jordskokker til middag vanker det også ganske ofte nå om dagen. Jeg tørker nyper, sylter nyper, sylter epler, skal snart henge snorer under kjøkkentaket til epletørking. Drivhuset bød på færre tomater enn jeg håpet - men det gir vel lærdom til nye år. Og endelig, endelig blomstrer erteblomstene!


 Det er fortsatt rett etter skolestart, det er fortsatt mange nye rutiner å bryne seg på, det er ettermiddager med lange lekser, det er en storebror på ungdomsskolen, det finnes bestevenner som skal flytte, det er noen dager som er for lange og kveldene er blitt mørke igjen. Vi kjenner alle fem hvor mye søvn vi trenger i denne tida, hvor lite det plutselig er å gå på. Snart må vinterdynene fram. Vi lengter etter helgene og tar i mot alle timene vi får.


Midt i mylderet leter jeg etter mine høstrutiner og min plass i dette mangesyslerilivet mitt. Balansen mellom jord og ord - de praktiske oppgavene, det skapende fysiske arbeidet - og arbeidet med ordene, formulere dem, nå fram med dem. Alt krever sin egen porsjon med innsats, balansene går fort i ubalanse. Organisasjonsarbeid krever sitt, orden, referater lister og møter. Samtidig kjenner jeg at omsorg og tilstedeværelsen for folka rundt meg - det er det som ikke kan balanseres, det er og skal alltid være der, og det er en styrke og en trygghet for alt det andre.

Høsten byr på to invitasjoner til boklanseringer der jeg har bidratt med fagartikler, skrevet i fjor, ting tar tid. Sommerens sensorjobb ble avsluttet i august. Jeg er fornøyd med å ha laget en ny blogg. Jeg får løpt i skogen. Jeg har endelig begynt å sy på en bluse til 6.-klassingen.  Jeg skriver lister med oppgaver til meg selv, praktiske og teoretiske, hver dag skal ha en liste å holde seg fast i. Særlig mandager! Jeg skriver tekster, jeg utvikler prosjekter, jeg sender avgårde, jeg venter på svar,  jeg er underveis.

Det er sol og tjue grader på ettermiddagene, tøyet kan fortsatt tørke ute. Shortsene er ikke ryddet bort. Vi suger soltimene til oss før vi går løs på ei ny uke.

Hvordan er dine høstdager?

tirsdag 9. september 2014

Neglelakk på SFO - hva er det egentlige problemet?



Dere har sikkert fått med dere at Kolbotn SFO måtte avlyse sin "Bli-ny-dag" - etter en massiv reaksjon i tradisjonelle og sosiale medier forrige uke.

Men det er noe som skurrer litt her - mener jeg - og det utdyper jeg i den teksten som du finner HER.

Hva tenker du?

Ha en god dag, som ny - eller som før!

onsdag 3. september 2014

Rot, uperfekthetsidealet og tapet




Jeg skriver mer om rot, praktisk arbeid og de (altfor) firkantede boksene "perfekt" og "uperfekt" i dag - se her

I dag peker jeg på det jeg kaller "ubehaget i debatten", altså når vi hele tida skal si at "det er ikke så nøye" - så mister vi noe, til slutt er det ikke så nøye med noen ting, rett og slett fordi det er hjemme hos oss. 

Alt det egentlig viktige foregår andre steder. Familie og hjem er bare en rest.

Det er ubehagelig å tenke. Og litt ubehagelig å skrive. Det er sånt som gjør folk irriterte. For er det egentlig så nøye? Har jeg noen rett til å si hva som skal være nøye for folk? Nei, det avgjør vel hver og en av oss i egne liv. 
Men noe er vel nøye, for deg, for meg, for noen? Og hvis det bare det er som foregår utenfor hjemmets fire vegger, så er jo det en litt ubehagelig innsikt. 

Ellers foregår det mye praktisk arbeid innimellom skrivinga. Og det synes. Sporene etter praktisk arbeid krever mer praktisk arbeid. Og innimellom går det an å sitte i høstsola med en kopp te.


fredag 29. august 2014

Respekt for rot!



Vil du lese hva jeg skriver om "Prosjekt Uperfekt" i dag?

Jeg skriver at vi skal ha respekt for rot, respekt for at det synes at vi gjør praktisk arbeid, leker og er i virksomhet.

Og så skriver jeg en del mer. Teksten finner du her.

onsdag 27. august 2014

Jeg er underveis på ny blogg!



"Underveis er vi alle. Mens vi er underveis kan vi alle bli litt klokere, gjøre noen gode gjerninger, snuble og kravle oss opp igjen og gå noen skritt til. Fortsatt underveis, ufullstendige, på vei."

Slik introduserer jeg min nye blogg. Den er fortsatt underveis - og du finner den her .

Målet mitt har vært å lage en litt strammere og mer faglig og samfunnsdebatterende blogg. Men  - det er den samme skribenten (meg!), de samme grunnideene, det samme myldrelivet, de samme frustrasjonene, samfunnskritikken og synet på livet - som ligger til grunn der som her. Jeg kommer til å republisere en rekke innlegg som tidligere er publisert her. I tillegg kommer det nye - under disse seks hovedkategoriene:
  • Likestilling og familiepolitikk
  • Oppvekst og utdanning
  • Barn og demokrati
  • Debatt og debattanalyse
  • Religion - nasjon - identitet
og
  • Klare selv. Moderne selvberging. 
Her har jeg mye spennende jeg ønsker å skrive om og utvikle videre.

Moderne selvberging er et spennende tema. Jeg er sterkt opptatt av vårt kulturelle tap av praktiske ferdigheter og kunnskap knyttet til dette i vår tid der vi kan kjøpe oss varer og tjenester i stedet for å "klare selv". Jeg tenker vi trenger en gjenerobring av praktisk kunnskap. Dette arbeider jeg en del med.

Feltet Religion - nasjon - identitet har vært mitt forskningsfelt og faglige arbeidsfelt i mange år. Her har jeg mange meninger og analyser å komme med.

Debattanalyse er også knyttet til mitt faglige arbeid - men først og fremst ser jeg på det som et veldig sentralt demokratisk bidrag. Ord skaper forståelser av hva som er virkelig, viktig, sant og sentralt. Det å kunne vise og avsløre hvordan slike forståelser bygges opp gir oss alle en større tilgang til å diskutere sentrale samfunnstemaer. (Og avsløring av hersketeknikker er jo både artig og viktig, da.)

Barn og demokrati er et sentralt interessefelt for meg. Ut fra mine mange samtaler med mine egne tre nysgjerrigper-er har dette gjennom de siste åra blitt et viktig tema på bloggen og i andre ting jeg skriver. Jeg er opptatt av hvordan barn oppdras og dannes som demokratiske aktører, deltagere i samfunnet - og skriver en del om dette.

Under "Oppvekst og utdanning" kommer en del saker knyttet til livet i familien generelt - pedagogiske spørsmål og temaer knyttet til barnehage og skole - også på politisk nivå.

Likestilling og familiepolitikk omhandler nettopp dette - debattemaer knyttet til familiepolitikk og likestillingsspørsmål også utenfor familiepolitikken.

Det er spennende og moro å sette igang med denne nye bloggen - men det har også vært en del avveininger knyttet til dette valget. Jeg har vært glad i den rytmen og stemningen som jeg har hatt på denne gamle bloggen min og har ønsket å ta vare på også dette - og den kontakten jeg har med mange gjennom denne bloggen.
Samtidig har jeg et ønske om å få en tydeligere stemme ut i samfunnsdebatten, forhåpentligvis også i flere fora enn på bloggen. Den nye bloggen vil være en tydeligere plattform for nettopp dette. Det har også blitt nødvendig etterhvert å gjøre noe med den gamle på grunn av manges problemer med å kommentere på denne bloggen.

Så - derfor - fra i dag - en splitter ny blogg underveis. Dagens innlegg handler om etterlysningen av en  offentlig samtale  om de store barna - se her.

Jeg håper du som kjenner meg herfra vil følge med på hva som skjer på den "nye" underveis-bloggen!

Og - så fortsetter faktisk denne gamle også!
Enkelte tekster som faller litt utenfor den "nye" - vil jeg fortsatt poste her. Jeg vil også lenke herfra når jeg legger ut på den nye. Så du kan rett og slett få TO underveisblogger! Bargain! Bli med!


torsdag 21. august 2014

Råd til skolestart


Så er vi i gang. Matbokser vaskes hver kveld, det går dobbelt så mye brød som om sommeren, bokbindrullene ligger på kjøkkenet, og hvem av dere har gym i morgen egentlig?

Med en sylta forkjøla tredjeklassing som måtte starte skoleåret hjemme på sofaen, en fersk sjetteklassing som både kan sykle til skolen, skal starte med skolekjøkken og være fadder for førsteklassingene - og rett og slett også en ungdomsskoleelev for første gang - så merker vi jo at vi har gjort dette før, - men samtidig så er hver skolestart en begivenhet i seg selv. Det er starten på et nytt arbeidsår for ungene, det er tilbakevending til skolehverdagens rutiner, det er møtet med mye kjent - men også alltid noe nytt, nye lærere, nye klasserom, nye fag, nye bøker - kanskje også nye klassekamerater - eller også (skrekk og gru) faktisk også noen i venneflokken som skal flytte. 

Vi tar bilder i porten, dette er første skoledag. Og vi er i gang.

Men starte, virkelig starte, på skolen - det gjør man jo en gang. Det er de knallferske fem-seksåringene, som tropper opp pyntet og klare, med utvalgte sekker og foreldre med lommetørklene klare - det er de som står for selve starten. Det er en merkedag som skiller seg ut. Fotoapparatene går varme, det er en dag å huske.

Augustukene fram til skolestart byr hvert år på postkasser fulle av reklame for hva som kan skaffes til skolestart. Hvert år kan vi lese artikler om hvordan du gjør barnet ditt klar til skolestart. Alt spisser seg fram mot denne dagen. DA må du være klar! DA må barnet ditt være klar! Forberedt! Utstyrt! Klar!

Men, vet du hva - det er ikke sånn. Første skoledag er ikke en deadline for forberedelser. Det er ikke et skille mellom før og etter. Det er en stor dag, en merkedag, en dag for å flagge, trille noen tårer og feire med noe godt - og det er moro å pynte seg og fint med ny sekk. Men det er ikke barna som skal gjøres klare - det er skolen som skal være klar for barnet ditt, for alle barna, uansett hvordan de er skrudd sammen, om de har lest franske romaner baklengs i sommer - eller om de må bæres baklengs inn i klasserommet.

Betyr det at jeg mener at du ikke skal bry deg? Nei, selvfølgelig ikke. Voksne skal alltid bry seg. Og foreldre skal bry seg med sitt barns utvikling og liv fra det blir til og resten av livet. Har du et barn som strever med noe spesielt, så engasjerer du deg selvfølelig i det hver eneste dag, hjelper og støtter dette barnet spesielt på dette feltet. Har du et barn med spesielle talenter og interesser så støtter du og stimulerer på dette feltet. Hele livet. Før og etter skolestart. 

Men hva med de ukonsentrerte, hva med hun som aldri kan sitte stille, hva med han som strever med å holde i en blyant, hva med hun som fort kan slå når hun blir sint, hva med han som aldri husker å ta på seg klærne uten masse masing? Er det ikke viktig å jobbe med dette før skolestart? Jo, du skal selvfølgelig hjelpe barnet ditt med alle barnets utfordringer, både før og etter skolestart, men ikke fordi barnet skal bli klar til en bestemt dato. Alt det jeg nevner her er vanlige utfordringer for vanlige seksåringer. Ingen skole forventer at det skal dukke opp bare stillestittende, konsentrerte barn med godt blyantgrep og fredsommelig temperament.

Tilpasset opplæring er et grunnleggende premiss for den norske skolen, det betyr at det er skolen som skal tilpasse seg barnet.

Skolelivet er også livet, livet er en eneste lang prosess - vi blir aldri ferdige - men vi lærer og utvikler oss, videre og videre... Og det gjør vi på ulike måter og i ulikt tempo. Det er ikke alt som kan forseres og tas tidlig for å være "klar". En sein og ukonsentrert femåring som viser lite interesse for papir og blyant, bokstaver og tegning, kan naturligvis gjerne stimuleres og oppmuntres - men det kan også hende at det beste er å sikre at han får nok tid til å løpe, sykle og lage veier i sandkassa, eller kanskje lære seg å svømme - det må også til i en barndom, på veien, underveis. Det kommer, det kommer etterhvert.

Det er ikke alt som kan forberedes og det er slett ikke alt som bør startes med i såkalt "god tid". Den gode tida er når tida er inne, det varierer fra barn til barn. Det er du som kjenner ditt barn. Selve det å gå på skolen er også et sentralt ledd i det å bli skoleklar for mange barn. Mange barn bruker hele førsteklasse på å "bli skolebarn". Kloke lærere forstår dette.

Foreldrejobben er ikke over selv om du får andre samarbeidspartnere. Nå er det skolen som er din samarbeidspartner. Det må du gjøre deg klar til. Gjør deg kjent med skolen. Finn ut hvordan du kontakter lærerene til barnet ditt. Skriv mailer, still spørsmål, møt på foreldremøter, gi innspill. Noen spørsmål tar du med avdelingsledelse og rektor - eller via klassekontakt eller FAU.

Men hva med utstyr, da! Da må jo forbrukskarusellmotstanderen i meg si et lite pip: Det er lov å bruke hodet, også når lommeboka er full. Ja, barnet ditt trenger en god sekk, et pennal og noen gråblyanter, et viskelær og en blyantspisser. Dette trenger barnet fordi det er arbeidsredskaper - ikke fordi det skal være statusredskaper. Og en førsteklassing trenger ikke et trelagspennal til firehundre kroner eller tjue forskjellige morsomme viskelær som allikevel bare forsvinner. Videre - ja, barnet ditt trenger klær, vanlige praktiske barneklær for allsidig vær- og føreforhold, akkurat som det har gjort før i livet. Det er heller ingen grunn til å ta av. Kanskje trengs det innesko på skolen, vask sommerens sandaler og vips blir de til vinterens innesko.

Hvis jeg skulle prioritere noe å øve på med en (såkalt) "umoden", sein, liten femogethalvtåring med lite kapasitet for "øving" sommeren før skolestart, så er det en ting: Greie seg sjøl på do. Tørking, håndvask, dra ned, hele prosessen. 

Resten får komme etterhvert. Livet ruller videre.
Ha en god dag, med og uten skoleliv.


torsdag 14. august 2014

innhøsting, takknemlighet










Rikdom fra egen hage og "egen" skog denne uka - gresskarsuppe (med blant annet løpstikke og kjørvel fra hagen), blåbærpai, trollkrem, bondebønnesalat, egne nypoteter, tomater hver dag, agurker i blant, bringebærsyltetøy, blåbærsyltetøy, kryddergrønt til alt... Glass med sylteagurk og ripsgelé på plass.

...............- men jordskokkene og eplene venter vi fortsatt på - og squashen har sneglene spist..........



onsdag 13. august 2014

familiefellesskap på tur


Vi drar på tur hele året. Men den uendelige lange sommerferien (som akkurat nå merkbart ikke er uendelig lenger....) - med alle sine lange, lyse - også uendelige - dager - da er tur nesten et daglig innslag. Aller, aller mest fast er den vesle rusleturen forbi barnehagen og opp den bratte steinskrenten i skogen (der lillebror knakk to fortenner da han løp nedover i full fart da han var fem...) - litt innover der og ned den stien der, til badeplassen "vår" - bergene, vannet, endene, skogen.

Og i blant har vi andre ekspedisjoner, i kjente og ukjente områder.



Noen ganger lurer vi voksne på om vi egentlig skal gjennomføre disse turene i det hele tatt. Det virker som om ingen egentlig har lyst. Og alle driver med noe annet. Og ingen har på noen måte tenkt å løfte en finger for å pakke sammen badetøyet som har hengt til tørk siden i går, eller fylle de vannflaskene. For alle "skal bare...". Med fem familiemedlemmer med nok av påfunn, så krever det sitt å få alle klar til avgang samtidig.

Hvis en ikke skal være helt firkantet og kjempestreng, da - og det har vel ingen lyst til.

Allikevel klarer vi det jo, med bittelitt masing, en del lirking og sterk jobbing med å ansvarliggjøre store og små om å dra dette bittelille lasset sammen, at vi faktisk gjør oss klare samtidig - og - rett og slett går.

Og da er det gjort.
Da er vi på tur. Og da vil vi igrunnen bare være på tur. Og roen ved å være på tur faller over oss alle sammen. Vi skal plutselig ikke noe annet. Det er ikke noe som bare skal ordnes, leses, finnes, fikses først. Vi har ikke hver våre planer som stritter i hver sin retning. Vi er bare på tur. Det er så enkelt. Og det binder oss sammen.

Det er godt å være ute. Det er godt å bruke kroppen. Men det aller, aller viktigste med å være på tur er dette bittelille tette fellesskapet som det lager for oss fem i de få timene vi er avgårde. Vi gjør det samme, vi deler en opplevelse, det er ingen distraksjoner, venner, oppgaver osv som trekker oss vekk fra hverandre (men mange små og store opplevelser og ting å se og gjøre sammen innenfor turens rammer). Det er en fellesskapstid og en fellesopplevelse som vi virkelig, virkelig trenger - i den vrimlende hverdagen der så mye trekker oss fra hverandre.

Vi gjør jo ikke alt sammen på tur heller. Noen av oss er svært mye mer opptatt av å klatre rett opp steinskrenter eller bygge landsbyer av pinner og leire enn andre. Vi voksne har ofte med avisa eller ei bok. Men vi er på tur sammen.

Og det er godt å kunne se tilbake på en sommer der dette har vært det daglige. Det lader familiebatteriene for en krevende høst.

tirsdag 29. juli 2014

Min sommerdag


Varm sommergutt som fortsatt sover inntil meg, stille fra de andre rommene, smyger meg ut, trer på en av de gamle sommerkjolene, åpne vinduer og dører nede, tasse ut barbeint, åpne drivhuset, sjekke om det er snegler på gresskarene, klappe katten på kjøkkentrappa, vanne litt, plukke noen bringebær, hente opp en vask og henge opp på verandaen - det beste med klesvask er å henge opp det reine tøyet til tørk, i sola - eller ved ovnen, men det er lenge til... 

Frokost er en fleksibel ordning med alle oss - hverdagsfrokost smøres individuelt - men ofte sitter vi sammen allikevel, sammen på kjøkkentrappa i morgensola, med avisa eller noe annet å bla i - møter dagen rolig. Kanskje har jeg fått unna litt arbeid allerede, litt skriving før alle våkner - eller satt en deig, kan drikke mange kopper te i fred og ro.

Jeg er mamma til en gjeng med fisker. De tilbringer dagen helst under vann. Så hver dag rusler vi til skogs. Jeg har store unger og kan svømme langt og lengre enn langt helt alene. Vi har med lunsj og vannflasker. Vi leser og leker. Og rusler hjem. 

Jeg høster fra den vesle hagen min. Graver poteter og plukker tomater. Den første agurken. Masse grønt. Og alltid bær, hver dag. Mannen snekrer utetrapp - og er tålmodig og spesialtilpasser hvert trinn til berget ved siden av. Kanskje noen hjelper til. Vi lander til middag. Det er fortsatt lenge til kvelds. Ungene orker lengre kvelder nå om sommeren, det er godt at vi har disse kreftene, denne tida. 
(- Her i huset bor det tre eventyrere som legger i vei på dramatiske ekspedisjoner, det er byggeprosjekter og papirdukke-kolleksjoner og mange donaldblader som skal pløyes gjennom, Det er nok å gjøre -- og det er søskentid, når alle kompiser er bortreist)


Og så lander vi til kveldsmat og te og tente lykter og lang Harry Potter-høytlesning og strikketøy og en unge i et tre og en annen inne i et pledd og ingen vil legge seg - men til slutt så er de i seng og vi vasker opp og går ut igjen til lyktene med strikketøyet og vinglass og det er enda en sommerkveld i livet.




Og for de som er opptatt av om ting er perfekt eller uperfekt: Slikt finnes ikke! Glem det. Verden er ikke svart-hvit. Alle har vi vårt. Om det er for mye sand i gangen eller alvorligere bekymringer. Men jeg går videre ved å plukke med meg de gode glimtene. Sommer er godt i livet mitt. 

fredag 25. juli 2014

For mye styr med barna?


Aftenposten melder i dag at det er helt greit med frossenpizza foran tv-en med ungene. At foreldre visstnok gjør opprør mot det perfekte. Er det agurknytt eller gladnytt eller hva? Ble foreldre over det ganske land lettet nå - at det visstnok er lov å ha det rotete og gi ungene posesuppe. Var det virkelig noe vi ikke visste?

(For noen uker siden var det framstilt som trist og leit om ungene ikke fikk fancy utenlandsferier og lekeparkdager i løpet av sommeren, og bare sykla til et tjern i skauen hjemme - pendelen svinger fort og oppslag blir det!)

Et kjennetegn ved de fleste foreldre er at vi er voksne. Voksne er heldige folk. Vi bestemmer en hel masse sjøl. Det er vi som bestemmer om en skal spise opp brokkolien sin - eller om det i det hele tatt skal være brokkoli til middag. Det er vi som bestemmer om det er viktigst å få malt hele huset hvitt og krem - eller bruke tida på noe annet. Vi bestemmer om vi vil jobbe deltid, heltid, dobbelt, borte, hjemme, uavgjort... Vi bestemmer om vi skal gå i skauen eller dra på Tusenfryd eller slå på tv-en.
Og ja - det er vi som bestemmer og setter rammene for veldig mye av hvordan livet skal være i familien, vi velger mange av rammebetingelsene, hjem, tidsdisponeringer, økonomiske rammer - vi har hovedansvaret for hvilke regler som gjelder eller ikke -  og vi har veldig ofte vetoretten når ulike syn må veies opp mot hverandre. Ut over det vi eksplisitt bestemmer - så kommer det som vi formidler gjennom våre ord, handlinger og valg - de verdiene vi viser ungene, de vanene vi gir dem - det livsbudskapet vi formidler gjennom det livet vi lever. Barn er utlevert til dette.

Det finnes enkelte ting som det ikke er lov å bestemme - en kan ikke bestemme seg for å ikke gi barna mat, slå dem eller snyte på skatten. Men i stor grad er det lov å spise dårlig mat, velge fritidsaktiviteter, være mye eller lite sammen med ungene sine og rydde og vaske når en vil i eget hjem.

I et gammelt og mye lest innlegg her på bloggen hevder jeg at det ikke er en prestasjon å ha barn. Det betyr jo slett ikke at det ikke er fullt av utfordringer - som mye annet her i livet - men jeg mener det er feil perspektiv på det å leve med barn og med ansvaret for barn. Det er ikke en prestasjon, det er først og fremst et liv - og en stor gave i livet. En lever med et stort ansvar og et stort privilegium - at en får leve tett på noen som er små og utvikler seg og erobrer verden og frigjør seg fra deg - ved siden av deg!

Barnet ditt lever med deg i det livet du lever - samtidig som det å leve sammen med noen naturligvis også forandrer det livet en lever. Vi er forskjellige - vi lever ulike liv - det kan ikke være en sensasjon at en gjør ting litt forskjellig i ulike hjem. Det får da være grenser for hvor homogene vi skal late som vi er her på knausen.
Så ja - gjør da gjerne opprør og finn din egen vei som forelder. Bruk valgfriheten din, gi rom for et mangfold. Og finn gjerne et ideal som legger mindre press på både barn og foreldre om korrekte prestasjoner og fulle timeplaner.

Men finn en vei. For jeg kjenner på en liten uro hver gang disse "slapp av, da, er det så nøye, da"-innleggene kommer i debatten. For egentlig tror jeg sårbarheten er et helt annet sted. Jeg tror alle disse forhatte cupcakesene og stasha bursdagsoppleggene som visstnok knekker oss alle, er symptomer, mer enn det er det reelle problemet.

Og det jeg tror, er at det reelle problemet er at familielivet i stor grad smuldrer opp i hverdagen, blir en restkategori vi knapt nok anerkjenner som noe i seg selv, uten at vi fyller det opp med definerte aktiviteter og prestasjoner. En hverdag som er så full av tidskabaler og der alle familiemedlemmer skal være ulike steder til ulike tider i en virvelstrøm som krever at alle tunger er rette i alle munner til enhver tid - da blir familielivet koordinering og kabal - og fravær fra hverandre. Og da skjønner jeg godt at fellestida ikke strekker til mer enn den tv-en og den pizzaen. Det gir slett ikke rom for noe annet. Og det kan være veldig greit å si at dette er mitt opprør. Men er det dermed et ideal, er slik det en egentlig ønsker seg at de få timene familien er sammen skal være? Eller er det bare at vi ikke orker noe annet.

Jeg gjentar at jeg heier på et mangfold av valg. Virkelig. For all del - velg den landinga i sofaen, den er sikkert god. Men jeg ønsker også en økt respekt for at familier teller. At familieliv ikke bare er en restkategori eller en "kosestasjon" på slutten av dagen eller uka. Familie teller for oss alle - familie teller for barndom - de valgene vi gjør for vår egen familie teller. Det betyr ikke at vi skal sitte oppå ungene våre og realisere oss gjennom dem, og slett ikke, virkelig overhodet ikke, at vi skal fylle opp med enda flere forhåndsplanlagte aktiviteter - men at vi skal verdsette det å bruke tid sammen.

Det er vi voksne som velger - uansett. Og livet er jo litt nøye, da!




torsdag 24. juli 2014

Sommerens takknemlige melankoli

Det är vackrast när det skymmer



Det är vackrast när det skymmer.
All den kärlek himlen rymmer
ligger samlat i et dunkelt ljus
över jorden,
över markens hus.



Allt är ömhet, allt är smekt av hender.
Herren själv utplånar fjärran strender.
Allt är nära, allt är långt i från.
Allt är givet människan som lån.





Allt är mitt och allt skall tagas från mig
innom kort skall allting tagas från mig.




Träden, molnen, marken där jag går.
Jag skall vandra ensam -
utan spår.
(Pär Lagerkvist)