torsdag 5. desember 2013

førjulsvirvelvinden


Vinden uler rundt hushjørnene. Sliten rekonvalesent-katt hviler. Underveismamma skriver artikkel, organiserer arrangementer, blir telefonintervjuet mens jeg vandrer rundt i sokkelesten, sender mailer, henger opp vask, stikker ut etter fruktinnkjøp til ettermiddagens korøvelse, venter skoleungene hjem nårsomhelst. 

Og - midt i alle disse virvelvindene av førjulsarrangementer, øvelser og opptredener, kostymeforberedelser og ta med lykt og pepperkaker og lage innkallinger og invitasjoner og møte tidlig og rydde etterpå.. - så kjenner jeg på to tanker:

De ene er: Takknemlighet. Takknemlighet over tilhørighet og trivsel. Ja, det er travelt å fyke rundt og få det til å gå opp (jeg hvisker i fleng - tre skoleavslutninger, en todagers korhelg og to korkonserter og to kor-kirkeopptredener i tillegg, en luciadings, mange oppsetninger av minstemanns skuespill - de fleste på dagtid, men husk kostyme, muligens en gitaravslutning, og visstnok en julefotballturnering på SFO (husk leggskinn), julemarked på SFO, kutter ut skigruppas juledings, men det blir en danseoppvisning og mannen skal på julebord og synge i rockebandet sitt - hehe, og kanskje skal jeg på en boklanseringsmiddag, eller egentlig kanskje ikke...).

Men den store, stolte, selvlysende glade lillegutten min i går kveld på 2. trinns juleavslutning - som avleverer alle sine replikker og alle sine sanger med stødighet og stolthet foran en fullsatt aula - det er noe å takke for!
 - eller forrige helg da jeg var på sammenhengende "julekonsert" hele helga med 70 barn på korøvelse både lørdag og søndag (og da har vi selve konserten fortsatt til gode)  - jeg kjente sangen i meg i dagesvis etterpå!
- og det jeg vet kommer med tidlige morgener med julefrokoster i aulaen, stor korkonsert i kirka, luciaarrangement - og alt det andre - det er jo alt sammen til det gode. Tenk at jeg og mine får oppleve å være med på alt dette, så mye sang og glede.

(Og overlevelsestriksene er disse: Velg vekk det som kan velges vekk. Planlegg godt. Husk også å planlegge at vi må spise ordentlig middag og gjøre lekser - og ha rolige kvelder de fleste kvelder....)

Og det det andre jeg tenker på er jo ikke like storartet - men det er knyttet til at vi har en tendens til å ta på oss mye her i huset. Vi tar den og vi tar den. Setter oss i komiteer og skriver oss på lister og sier at det kan vi jo sikkert ordne - og det også. Så da blir det mange tråder å nøste i. Kostymer til hele koret. Koordinere avslutninger. Stille foreldrevakter. Kjøpe inn. Komme tidlig. Og dette er jeg jo også takknemlig for - at vi gjør og at vi klarer. Men noen ganger føler jeg jo at det godt kan legges merke til. Det er vel litt smålig av meg, men tross alt menneskelig. 

Men jeg jeg der for dine unger også. Det er noen der seint og tidlig og tar i mot, rigger og rydder og trøster, hjelper med kostymer og lykter og skjenker saft og tørker neseblod og ordner allergimaten til riktig barn og sørger for at ditt barn også får en god opplevelse. Det er fint å få være en av dem som er med. Men det hadde noen ganger vært greit å bli møtt med en forståelse av at vi er jo "bare" vanlige foreldre vi også. Vi gjør en jobb  som vi alle egentlig godt kunne dele på. Så noen ganger blir jeg litt matt når tilbakemeldinger bare går på at nei, vi har ikke tid til å komme - og kunne dere ikke heller hatt gul saft eller flere druer i stedet for epler og hvorfor skal de komme før konserten begynner, og hvorfor ditt og datt... 

Det var bare det. Sukk. Så bretter vi opp ermene og går videre. Ha en fin femte desember!

2 kommentarer:

  1. Jeg har så stor respekt for sånne dugnadsfolk! Både mamma og pappa er skikkelige "bidragsmennesker", og jeg får rett og slett ganske vondt i meg som (bevisst) har valgt bort alt sånt nå som vi har små unger. Men vi skal ta det igjen, mannen er bl.a tidligere langrennsløper og har blitt forsøkt praiet til treneroppdrag. Det blir. Til da holder vi oss mer enn nok opptatt med trøbbeltrioen, jobb, eksamener, oppussing og å prioritere tid sammen som familie. Egoistisk, javisst, men jeg tror vi legger noen gode grunnsteiner nå, som den folkehelsenerden jeg er :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det blir annerledes når du har skolebarn og fotballgutter og speidergutter og alt det der, vet du. Dere legger et godt grunnlag nå hjemme. (Vi er i den "neste fasen..."). Det er jo det jeg føler også - at vi har den roen og basisen i bunnen - også når det blir mye virvelvind utad. Men det handler jo også om at vi har nedprioritert en del jobbforpliktelser. Da kan vi ta på oss mer i nærmiljøet.

      Slett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)