mandag 30. desember 2013

på årets nest siste dag


... så stod den en rødmalt gyngestol på Fretex og søkte et nytt hjem. En ekte Jærstol-gyngestol. Og jeg har ønsket meg en gyngestol så lenge jeg kan huske - men det er jo ikke av verdens nødvendigste ting og vi har jo "alt" - og "ting" er vi jo opptatt av å minske betydningen av og vi går jo igrunnen ikke ut og kjøper "ting" -  og det er tilogmed nettopp vært fullt av pakker under treet ... og alt det der. Alt det der!!!

Men enden på visa er at den ble med hjem. Til vårt hjem der den virkelig hører hjemme. Der den bidrar til å gjøre hjemmet vårt til det det er - et hjem. 
Den  har knapt nok vært tom et minutt! 
(Jeg har allerede gitt beskjed til gemalen at om vi noensinne overhodet finne på noe så dumt som å skulle skille lag - så blir stolen med meg (den, symaskina og ungene!) Men det satser vi på at ikke blir aktuelt....)

På årets nest siste dag er jeg igang med å tenke store tanker om året og livet og tida som har gått - og den tida som vi håper skal komme. Jeg er igang med å tenke og snakke alvorlig om livet, om valgene og verdiene, savn, lengsler og håp. 
Jeg gruer meg til rakett-bråke-sløseriet i morgen natt. Og jeg vasker opp og vasker klær og tenner lys morgen og kveld og steller for mine. Og leser julegavebøkene og de andre bøkene og er i gang med nye strikkeprosjekter og med sensurbunken for universitetet som skal leveres rett over nyttår. 
Jeg er takknemlig for en romjul preget av seine morgener, mange sølete og solfylte turer i skauen, mange gode folk i livet vårt som har samlet seg rundt bordene våre i dag etter dag, mye god mat, mange brettspill og mange bøker.

Sola har snudd. Jeg har nok en gang et håp om å leve til våren, vinter-pysa som jeg er. Jeg skal gå noen skritt og jeg skal gjøre meg selv modig. Håper jeg.

Jeg er i gang. Men det er fortsatt litt tid for ro.

Fortsatt god romjul til deg. Liker du nyttårsaften? Og ønsker du deg en gyngestol?

mandag 23. desember 2013

nå er vi her....


Jula er for alle. Den 24. desember (og den 25. - for dem som har den varianten) - kommer helt av seg selv på kalenderen hvert år. Det er en gave til oss alle, som vi kan ta i mot og bruke som vi vil og kan. Som så mange gaver så bringer den med seg både forventninger, gleder, vemod, minner og savn. Men den er for oss alle. Et pusterom med lys her i den mørke vinteren.

En favorittscene for meg fra Jul i Blåfjell-adventsserien (som jeg jo har sett noen ganger...) er når Mamsen og Lillegutt sitter sammen på julaften og virkelig koser seg. Med lue og boblejakke på - men glade for at de har syltelabber på bordet. At julaften midt i deres ganske rotete liv tross alt ble slik de ønsket seg. Og deres idyll er ganske langt fra mine julaftener gjennom livet - men den er idyllisk fordi de har hverandre og er glade.

Det er så lett å mene så masse om hvordan andre innretter seg. Jeg er ganske mett og lei av alle som skal mene masse om hvordan alle andre gjør det før jul. Forskjellige tradisjoner er viktige for ulike folk - og det må vi kunne være rause i forhold til.

Jeg er så takknemlig for at jeg har en familie å være sammen med alle årets dager - og at vi har et trygt hjem der vi kan fyre i ovnen, tenne lys, pynte med gamle saker hentet fra kassene på loftet, lese sammen og lage god mat. Jeg er så takknemlig for at jeg har tre småstore nissebarn som gjør en stor innsats for å være med og skape den jula de selv ønsker seg. Jeg er så takknemlig for at vi er to voksne som drar lasset og er enig om retningen, i jula og ellers.  Den rammen vi lager, preger det livet vi lever sammen, den barndommen ungene får - og også den jula vi lager. Det er en gave. Jeg er så takknemlig for disse årene jeg får ha dette livet. Det er ingen selvfølge. Gaver er ikke det. Jeg vet det. 

Jeg håper du får den jula du ønsker deg. Vi har alle savn og lengsler og krevende sider ved livet. For deg som sliter, håper jeg at jula gir deg håp om bedre tider og krefter og støtte til å finne nye veier.

Og så håper jeg at vi alle kan være rause nok til å la andre få dele av det gode, vise det gode - uten å fordømme og kritisere. Den andre har også sine tunge tak å ta, tunge ting eller hverdagslig slit som du ikke kjenner til.

Men jula er for alle - som vil. Nå er vi akkurat her. God jul - hos deg - fra meg.











Reisenisser


Førjulstida er - nesten - den eneste tida da folk rett og slett bare stikker innom. Med et julekort, en pakke til ungene, en liten hilsen. Og alle synes det er helt greit at vi er midt i mylderet og serverer pepperkaker på kjøkkenbordet mens vi fortsetter å stryke duker. Og vi sender ungene rundt i nabolaget med små hilsener og har med våre pakker og brev når vi skal avgårde. Den ene posen etter den andre ble levert utover dagen på lørdag på vei til juletrehogging i barndommens skoger.

Og så - lørdag kveld - mens det var på det aller mest spennende i den nye Reisen til Julestjernen-filmen - mente Storebror at det kanskje ringte på. Jeg hørte ingenting, men gikk for å slippe katten inn. Og så skreik jeg høyt for der blant tente lykter og med en forundret katt ved sin side sto selveste nissen med maske, skjegg og lue og spurte om det var noen snille barn her. Og jeg skjønte ingenting for denne nissen var det noe kjent med, men hun skulle jo overhodet ikke være her i Oslo nå! Men det var hun - kjære gode venn som hadde tatt morgenfly fra Bergen for å raide rundt som overraskelsesnisse blant slekt og venner i Oslo hele helga. Fantastisk! Og ungene fikk være lenge oppe og nissen tok seg av pianoet mens Lillebror og Pappakjæresten tok gitarene og vi alle fikk sunget oss gjennom en haug med julesanger, - for en kveld!

Så takk og pris for reisenissene før jul. Vi får nok noen innom i dag også - og slik som værmeldinga er så er det nok best å gjøre unna det meste av reisinga og pakkeleveringa i dag.

fredag 20. desember 2013

Fredagstanker: Respekt for at ting tar tid

Hva er stress?

Noe av det er følelsen av utilstrekkelighet. At uansett hvor fort vi løper så er det alltid så mye vi ikke rekker. At vi alltid bare rekker det som haster akkurat nå, det som må være klart om ti minutter  (eller for ti minutter siden).
At vi hele tida må riste på skuldrene og hodet og hva-det-nå-er, - og smile og si at neida-joda-det er da ikke så nøye da - når vi egentlig synes at det er noe vi gjerne skulle gjort og er lei oss for at det ikke går. Men vi må altså blåse det bort og si at detgårsåbraså. Og det går jo sikkert bra, bortsett fra at du blir stressa.

Jeg tenker at mange merker dette nå på denne tida. Når vi kjenner på at det er ganske mye som er ganske koselig både å gjøre og ha gjort. Og at dette ikke bare er urimelige pålegg fra avlegse tradisjoner eller forgange husmoridealer, i hvertfall ikke bare. Det er også fint. Fint å lage pepperkakehus med ungene. Eller en julekurv. Eller få vasket inni det kjøkkenskapet. Eller tent en lykt. Eller tatt en aketur i mørket eller sydd en julekjole for den saks skyld. (Og for all del, jeg sier ikke at DU SKAL verken gjøre eller like noe av dette, men det kan jo hende at det er noe julete, eller noe beslektet med en annen tid på året eller noe som helst, som du faktisk liker og verdsetter og trives med. Da er det det jeg mener, bytt det ut med eksemplene her, stryk det som ikke passer og les videre....)

Veldig mange av disse tingene som hadde vært fint, er knyttet til den såkalte fritida vår, altså den ikke-lønnede delen av tilværelsen. Vaske huset er en kjent fritidsaktivitet. Baking og kurvlaging også. Eller sy en presang. Det er fritid alt sammen. Og fritid er vi vant til å rangere lavere i verdi enn arbeidstid.

For jeg tror at mye av problemet bunner i at vi ikke høylydt og tydelig og markert i våre egne liv respekterer at ting tar tid, også i fritida vår. At en del av det vi verdsetter må prioriteres. Det må settes av tid, dersom vi skal få det til.

Arbeidsdagen din tar kanskje åtte timer av dagen din. Kanskje mer. Kanskje pluss nødvendig reise. Det vet vi. Den tida setter vi av og det gjør vi først - og så kan vi se på hva vi har igjen. Det føles ofte ikke som så mye. Derfor trøster vi hverandre med at det er ikke så greit, og det er ikke så nøye. Du trenger ikke gjør det, gjentar vi til oss selv og hverandre.

Jeg mener ikke at du skal prioritere noe du ikke verdsetter selv. Men jeg mener samtidig at det er en mulig nøkkel til  mindre stress og større følelse av tilstrekkelighet at vi begynner å respektere vårt eget ulønnede arbeid, vår egen aktive virksomhet  og realisering av mål uavhengig av lønn og ansettelsesforhold. Dermed må vi også opparbeide oss en respekt og raushet i forhold til oss selv basert på erkjennelsen av at ting tar (faktisk) tid. Det tar ikke dermed nødvendigvis urimelig mye tid. Det er helt mulig å få bakt en ladning med brød fra kl åtte til kl ti en tirsdags kveld, hvis hjembakt brød er noe du synes "hadde vært fint å få til". Men du må respektere din egen innsats, sette av tida som trengs og gi deg selv rom for å gjøre noe du selv verdsetter - selv om det verken er betalt, skattelagt eller glanset og markedsført.

Ved å være mer bevisst på å respektere vår egen innsats blir det lettere å sette av den tida som trengs.
Det er to hjelpetriks til: Det ene er å legge fullstendig til side enhver sammenlignende analyse av om innsatsen egentlig lønner seg, dersom en beregner timelønn. Slik er det ikke rimelig å tenke. Dette er fritida di. Den er ikke betalt. Egeninnsats er på en annen skala. Du "tjener ikke mer" på å sjekke sosiale medier i stedet for å bake det brødet, i hvertfall.
Det andre trikset er - planlegging. Når du vet hva du verdsetter, - OG har forstått at ting kan ta tid - så sett av tida. Finn den tirsdagskvelden.
Jeg tror på mindre stress både ved å bli ærlig med seg sjøl om hva som egentlig skal prioriteres  - og ved å verdsette egen praktiske innsats.

God siste adventshelg.

torsdag 19. desember 2013

bok til jul


En ettermiddag denne uka fikk jeg anledning til å heve et glass og dele et måltid for å feire ferdigstillelsen av en bok - just in time for Christmas. New Voices in Norwegian Educational Research, utgitt av Sense Publishers, akkurat nå. Og jeg er en av de nye norske stemmene.

Artikkelen min,  Beliefs, Education and Pluralism: A Discussion of Concepts  - and the Importance of who "We" are - in a Public Debate, tar opp saksfelt og analysevinkler jeg har jobbet med i mange år - og det er artig å få det med i en slik artikkelsamling. Bokas artikler spenner forøvrig over et vidt felt; - motivasjon og strategier, digital kompetanse, språklig mangfold og demokrati - for å nevne noe.

Så, hvis du mangler en presang eller jule-lesestoff til deg selv - eller (mer sannsynlig marked antagelig....) har ansvar for å sette opp pensumlister for studenter - så kan det jo hende du finner noe interessant her.

Skriving er ganske ensomt. Min skrivetilværelse foregår i stor grad innenfor hjemmets fire vegger. Det er også en lang prosess fra en skriver og leverer en artikkel til den endelig havner innenfor stive permer. Noen av mine egne skriveprosjekter har møtt hindringer denne høsten, det har slitt litt på motivasjonen. (Vi får håpe på nye tider i det nye året...)

Desto hyggeligere er det da å møte andre skribenter og forskere og markere at akkurat dette bokmålet er nådd!


onsdag 18. desember 2013

Du er voksen når du har ansvaret for at det blir jul!



Når er du voksen? Når du blir 18? Når du fyller ut selvangivelsen selv? Når du får barn? Når du blir 40?
Vanskelig å si. En gang i tida var konfirmasjon kriteriet for voksenhet, for å kunne bli gift eller avtjene militærtjeneste eller andre voksenting, så måtte en først være konfirmert. (Derfor måtte vi også ha en skole her i landet, for å lære katekismen - slik at vi kunne få voksne, konfirmerte borgere.)

Men nå - vi tøyer begrepene og er unge langt og lenge - og pusher samtidig voksenutfordringer nedover i barneskoleklassene. Så blir vi litt forvirra da - når er vi egentlig voksne?

I blant spør barna mine meg - om når de blir voksne. Eller de vil ikke bli voksne. Mitt svar er at de bestemmer selv når de opplever seg som voksne. At det kommer når de er klare selv. Derfor er det ingenting å grue seg til. (Og at de alltid er barna mine - selv når de blir 60 år!)

Jeg kobler det å være voksen til å ha ansvaret. Ansvaret. Når du ikke ser deg rundt etter om det kommer "noen voksne" og ordner opp. Du ordner opp.


Og et godt eksempel på terskelen til å være voksen - det er nettopp jul. Den som sørger for at det blir jul. Den som ordner det. (Hva det nå er som skal til - der er vi så forskjellige - det er ikke EN oppskrift på "ekte jul").
Som barn hjelper man til. Her i huset er det tre virkelig aktive julehjelpere i sving. Men barnet hviler i tryggheten på at det er noen andre, de voksne, som sørger for at det faktisk blir jul til slutt. At trådene sys sammen og lysene (og kanskje magien...) tennes og maten er varm og skjortene strøket og mandelen er gjemt - og en til og med har klart å velge vekk det en ikke ønsker å inkludere som del av julemarkeringen - eller lever godt med alle slag som ikke er bakt eller pusset... . Altså ikke bare gjør... - men velger og viser. Og står for at "dette er jula her hos oss".

Når du er den som har ansvaret for at det blir jul - da er du voksen, da!

Så en liten tilføyelse. Alt til sin tid. Du blir voksen når du er klar, som jeg sier til egne unger.

Jeg har skrevet litt om dette før - se denne om "hjem til jul" fra i fjor.



fredag 13. desember 2013

Fredagstanker: Kjøreregler (og) (eller) klokskap


Det er alltid enklest med svart - hvitt. Det er alltid enklest med ja - nei. Det er alltid enklest å løse innviklede situasjoner med klare kjøreregler.
Og noen ganger er det ikke bare enklest. Noen ganger er det også riktigst og best.
Men noen ganger må vi velge en vanskeligere vei - og si at "det kommer an på". Og så må vi ta vurderingene og avveiningene i den konkrete situasjonen og komme fram til noe som er minst feil. Så vanskelig er det virkelige livet.

Mange temaer de siste ukene har utløst krav om klare kjøreregler som kan sørge for at problemer unngås.

Vi så en "dyre-merkeklær-til-barn"-debatt (som jeg reflekterte litt over) - som jammen gled over i en skoleuniformsdebatt. For noen tenker at hvis alle må gå i skoleuniform, så blir det likt for alle - og vi slipper hele merkeklærpresset. En regel for alle - solves it all.
Vel. Kanskje. Kanskje ikke. Norge er et ekstremt årstidsland. Hvis vi ikke skal utruste norske skolebarn med uniformsbobledress og uniformsvinterstøvler og uniformsluer og uniformsregntøy osv - så blir det nok en ganske variert gjeng som ankommer norske skolegårder også dersom vi innfører en fast kleskode under alt det vær- og årstidstilpassede. I tillegg er det mye individualisme og tildels litt mye penger en del steder... Et eller annet sted tas nok individualiteten ut uansett. Så kanskje finnes det ikke noen enkle one size fits all-løsninger. Kanskje må foreldre - sammen og sammen med ungene - jobbe med tematikken klær, penger, ansvar, prioriteringer, valg - og tenke klokt og helhetlig - uansett. 

Og så har vi Oslo kommune som har sett seg lei på at det var halvtomme klasserom i de hytteeiende strøk av byen hver fredag og en eller annen elev til halv pris på Tenerife eller i Thailand til enhver tid - og som dermed innførte en kjempeklar (nuvel..) regel, kalt Oslostandarden, om at ingen skal få fri til noen ting. Bortsett fra kanskje begravelser. Regelen skulle få slutt på at foreldre og klasselærere hele tida sjøl tok stilling til om det var greit med fri for Per og Pål. En regel for alle. Punktum, ferdig.
Og så blir det jo ikke helt ferdig da, for livet leves uavhengig av Oslo kommunes standardformuleringer, også barn i grunnskolen hører til i et liv der det skjer mer enn definerte jobb- (altså skole-)dager og fridager. Skole er viktig. Det er hverdagen. Det forplikter. Men alle kan se at det finnes enkeltdager for et barn mellom seks og femten (akkurat som for voksne), da det akkurat den dagen var viktigere å være et annet sted, ved bestemors sykeseng en hvilken som helst tirsdag før begravelsen da alt er for seint - eller på din mors disputas - eller med en lang hjemreise en mandag etter en å ha møtt hele slekta for første gang på fem år i konfirmasjonen for søskenbarnet som bor 12 timers reise unna. Klokskap, hos foreldre og hos skolen, kan løse slike situasjoner, ikke firkantede regler som skal gjelde alt og alle. 

Og så var det de barnebursdagene da. For at to åtteåringer sitter og venter på gjester som ikke kommer, det er så hjerteskjærende at vi alle vil gjøre noe for å hindre at det skjer noen gang igjen noensinne! Så da ropes det på klare kjøreregler igjen. Regler for at alle må inviteres og alle må gå i alt de er invitert i. Klart og tydelig system som skal sikre alt. Og her er det så farlig å nyansere og prøve seg utpå i det hele tatt, fordi vi alle har sett for oss disse to gutta (som av alle ting bor i den bygda jeg selv vokste opp i en gang i forrige årtusen) - og vi vil jo som sagt gjøre alt for at historien deres kunne skrives omigjen. Men jeg lurer da på - er det egentlig mulig å ha "klare kjøreregler" for noe så privat og personlig som barns bursdager over det ganske land.  Kan vi virkelig fortelle alle foreldre at "Dere må invitere alle i klassen/alle gutta/ alle jentene" OG - "Ditt barn må gå i alt det blir invitert i?" Folk er ikke like. Barn er ikke like. Familieforhold varierer. Noen barn går og gjemmer seg bak sofaen i to timer om de blir utsatt for at "alle gutta" kommer og blir dermed overkjørt i sin egen bursdag og gruer seg et år til neste år. Noen skoler drives som baseskoler og organiserer unger så på kryss og tvers og omigjen hvert år at det er umulig å si hvem som egentlig er "alle jentene" og dermed hvem som burde inviteres. (Tro meg, I know).
Jeg mener to ting: Bursdagen skal være god for bursdagsbarnet, ingen barn skal måtte grue seg til sin egen bursdag. Og bursdager skal aldri brukes til å utestenge noen. Men basert på disse to prinsippene så kan det finnes mange konkrete måter å løse bursdagsfeiringene på. Og der det er enkelt å bruke de klare kjørereglene som andre snakker om - så er jo det helt flott! Men livet er så mangt - og kan kreve klokskap også utover dette.

Åja - jeg sier ikke at det er enkelt med denne klokskapen. Tvert i mot. Det er slitsomt og brysomt og tidkrevende og rett som det er så er vi ikke kloke nok og vurderer "feil". Men vi kan da ikke klare oss uten den klokskapen heller. Liv er forskjellige. Mennesker har nå denne vidunderlige og krevende evnen til å tenke og vurdere - vi må nok ta sjansen på den klokskapen i blant også.

Og - slik jeg antyder i overskrifta - det er jo ikke slik at vi må velge mellom kjøreregler eller klokskap. Klokskap tilsier at noen ganger velger vi standardiserte kjøreregler, andre ganger velger vi skjønn. Men klokskap bør ligge i bånn. Uansett.

God, klok helg.

torsdag 12. desember 2013

denne dagen


Vekker unger og tar en tekopp før jeg sklir avgårde på hålka med bagen full av utstyr, har husket te-lysestakene og fyrstikkene og serviettene fra fjorårets arrangement. Møter resten av julegjengen i morgenmørket foran den låste døra til aulaen (låst!)- heldigvis kommer en tidlig lærer forbi og slipper oss inn. Så flytter vi bord og stoler og dekker med serviettduker og tenner lys og demper taklysene og finner kontakten til juletreet og med ett er klokka åtte og resten av foreldregjengen og disse store sjuendeklassingene våre og en god del småsøsken kommer inn med kurver og poser fulle. Vi har fordelt oppgaver og noen har med brød og noen har med pålegg og det er juice og te og kaffe og vi har tusen pepperkaker på lur og to modige langsmale våkne store jenter fra klassen ønsker velkommen og leder hele arrangementet smooth og ryddig. Det er julefrokost og skravling og entusiastisk underholdning fra denne store langbeinte gjengen av snart-tenåringer som vi har fulgt siden en augustdag for seks og et halvt år siden. Jeg får si noen pene ord til lærerne og så blir det rydding og mere skravling og nå er det jammen snart jul igjen.... og vi tørker bord og gulv og glemmer de store fatene mine (får hente dem på luciaarrangementet i morgen...) og sklir hjem igjen på hålka. Og jeg teller (en gang til!) over lucialysene og resten av utstyret og korantrekkene til 75 barn til kveldens julekonsert og mikser en glutenfri kake til konsertkafeen og tar utskrift av medlemslista med telefonnummer til alle foreldre (det kan jo skje noe...) og klapper katten og starter kokingen av en linsesuppe til mine egne som vi får spise i etapper i ettermiddag, vi vet jo hvordan det blir. I mens drikker jeg te og leser korrektur og korrektur og sjekker småting og sender omsider denne artikkelen avgårde (yess!!), som er blitt ganske fiks, og litt for lang, og hvem vet hva de mener de som skal vurdere den ("du hører fra oss medio februar..."), men nå er den i hvertfall sendt og innimellom ligger et hemmelig strikketøy på fanget, hver gang jeg venter på denne pc-en som visstnok har tenkt å ta seg juleferie allerede, så kan jeg i hvertfall få til noen masker til... Om en liten stund skrur jeg av plata til suppa og drar i kirka for å ta i mot ivrige korbarn og servere frukt og knyte 75 røde skjerf og glede meg til vakker sang.
Og vaske gulvet - det får vi ta i morgen. Da er det meste av arrangemenstkarusellen over. Da skal det bli reine gulv og mer juleverksted og noen julebrev. Trur eg. 

fredag 6. desember 2013

Fredagstanker: En leder for oss alle har forlatt oss



Dette er en sterk dag. Våkne opp til sangene på radioen, og med en gang forstå at nå er han død. Nå er Mandela død. Beretningene og minneordene som fyller radioen og avisene.

Dette må dere vite, - forteller jeg mine sprudlende små som pakker opp dagens adventskalenderpakker og smører matpakker. Nå er Mandela død. Hva vet dere om ham?
Og så ser vi på verdenskartet ved kjøkkenbordet og nøster i historie og begreper. Apartheid. Robben Island. Forsoningsprosess. Tiåringen regner ut når Mandela var født og vi skisserer tidslinjer og forsøker å forestille oss hva 27 år på en fangeøy betyr. Og at det er en svært sterk ting at en da jobber for fred og forsoning, ikke for hevn, når en kommer ut. Vi rekker å se på noen bilder på nettavisene før alle må ut i vind og vær.

Jeg har hørt Kristin Halvorsen fortelle om at Mandela og kampen mot apartheid var hennes start på et politisk engasjement. Og jeg har hørt mange andre i dag berette sine historier om hvordan han har vært fundamental for deres politiske engasjement og arbeid gjennom livet.

Jeg forstår at slik var det for meg også. Det var kamper mot vold og urettferdighet å kjempe her i verden og jeg ville være med! Og jeg gikk med Free Mandela-button og drev min egne vesle kamp der ute på bygda. Og heldigvis fantes det noen å slå seg sammen med - og seinere var jeg så heldig at jeg fikk være med på å organisere den nasjonale Operasjon Dagsverk-aksjonen det året midlene gikk til det sørlige Afrika  (sammen med blant annet nåværende fersk statsråd Helgesen, vi var unge da..) - vi organiserte og forkynte vårt rettferdige budskap for skolebarn og ungdommer over hele landet der vi reiste rundt med 20 lysbilder og en kassett. Da var det handling og virksomhet og rettferdighetskamp - og det er et godt sted å være når en er ung, og livet på bygda og i klasserommet for lenge siden er blitt for trangt.

Takk og pris for at jeg fikk disse mulighetene til å la mitt engasjement og min kunnskap om verden vokse - og at jeg fikk møte alle dem som også ønsket å være del av disse kampene. Jeg tror de mulighetene har vært svært sentrale for mitt videre engasjement gjennom livet. For en bevisstgjøring og et blikk på verden - sikkert i det store og det hele viktigere for min egen utvikling enn for sakene og skjebnene jeg kjempet for - - men tross alt bedre enn passivitet og uvitenhet og likegyldighet, uansett.

Og vi er mange - verden over - som startet våre forsøk på å være bevisste og ansvarlige mennesker i verden basert på antiapartheidkampen og Mandelas inspirasjon.

Vi trodde jo knapt at Mandela noen gang kunne bli fri. Vi var innstilt på den evige kampen. At neste kapittel ga frie valg, presidentembete og en forsoningsprosess som all verden burde ta evig lærdom av - løftet hans posisjon enda høyere. På samme måte har det nesten vært utenkelig at han skulle dø.

Jeg vil vise barna mine hvilken posisjon og hvilken enestående påvirkning denne mannen har hatt på frigjøringskamp, rettferdighetskamp og fredelig forsoning. Og jeg vil fortelle om hvordan hans kamp har inspirert mennesker over hele verden gjennom mange, mange tiår - til selv å engasjere seg for det rette, det gode og det rettferdige.

Og så undrer jeg: Hvem skal tenne mine barn? Ser de hvilke kamper som må kjempes i deres tid? Er verden fortsatt slik at de ser at de kan og kanskje vil bruke krefter på kamp for rettferdighet? Eller er den for uforståelig og forvirrende eller for innsauset i underholdning og forbruk til at de kan se en slik vei?

Det vet jeg ikke. Jeg kan gi dem mine beretninger. Jeg kan dele med dem av mine idealer og mine verdier, mine råd og mine håp for verden.

Men de velger sine liv og sine ledestjerner selv.

torsdag 5. desember 2013

førjulsvirvelvinden


Vinden uler rundt hushjørnene. Sliten rekonvalesent-katt hviler. Underveismamma skriver artikkel, organiserer arrangementer, blir telefonintervjuet mens jeg vandrer rundt i sokkelesten, sender mailer, henger opp vask, stikker ut etter fruktinnkjøp til ettermiddagens korøvelse, venter skoleungene hjem nårsomhelst. 

Og - midt i alle disse virvelvindene av førjulsarrangementer, øvelser og opptredener, kostymeforberedelser og ta med lykt og pepperkaker og lage innkallinger og invitasjoner og møte tidlig og rydde etterpå.. - så kjenner jeg på to tanker:

De ene er: Takknemlighet. Takknemlighet over tilhørighet og trivsel. Ja, det er travelt å fyke rundt og få det til å gå opp (jeg hvisker i fleng - tre skoleavslutninger, en todagers korhelg og to korkonserter og to kor-kirkeopptredener i tillegg, en luciadings, mange oppsetninger av minstemanns skuespill - de fleste på dagtid, men husk kostyme, muligens en gitaravslutning, og visstnok en julefotballturnering på SFO (husk leggskinn), julemarked på SFO, kutter ut skigruppas juledings, men det blir en danseoppvisning og mannen skal på julebord og synge i rockebandet sitt - hehe, og kanskje skal jeg på en boklanseringsmiddag, eller egentlig kanskje ikke...).

Men den store, stolte, selvlysende glade lillegutten min i går kveld på 2. trinns juleavslutning - som avleverer alle sine replikker og alle sine sanger med stødighet og stolthet foran en fullsatt aula - det er noe å takke for!
 - eller forrige helg da jeg var på sammenhengende "julekonsert" hele helga med 70 barn på korøvelse både lørdag og søndag (og da har vi selve konserten fortsatt til gode)  - jeg kjente sangen i meg i dagesvis etterpå!
- og det jeg vet kommer med tidlige morgener med julefrokoster i aulaen, stor korkonsert i kirka, luciaarrangement - og alt det andre - det er jo alt sammen til det gode. Tenk at jeg og mine får oppleve å være med på alt dette, så mye sang og glede.

(Og overlevelsestriksene er disse: Velg vekk det som kan velges vekk. Planlegg godt. Husk også å planlegge at vi må spise ordentlig middag og gjøre lekser - og ha rolige kvelder de fleste kvelder....)

Og det det andre jeg tenker på er jo ikke like storartet - men det er knyttet til at vi har en tendens til å ta på oss mye her i huset. Vi tar den og vi tar den. Setter oss i komiteer og skriver oss på lister og sier at det kan vi jo sikkert ordne - og det også. Så da blir det mange tråder å nøste i. Kostymer til hele koret. Koordinere avslutninger. Stille foreldrevakter. Kjøpe inn. Komme tidlig. Og dette er jeg jo også takknemlig for - at vi gjør og at vi klarer. Men noen ganger føler jeg jo at det godt kan legges merke til. Det er vel litt smålig av meg, men tross alt menneskelig. 

Men jeg jeg der for dine unger også. Det er noen der seint og tidlig og tar i mot, rigger og rydder og trøster, hjelper med kostymer og lykter og skjenker saft og tørker neseblod og ordner allergimaten til riktig barn og sørger for at ditt barn også får en god opplevelse. Det er fint å få være en av dem som er med. Men det hadde noen ganger vært greit å bli møtt med en forståelse av at vi er jo "bare" vanlige foreldre vi også. Vi gjør en jobb  som vi alle egentlig godt kunne dele på. Så noen ganger blir jeg litt matt når tilbakemeldinger bare går på at nei, vi har ikke tid til å komme - og kunne dere ikke heller hatt gul saft eller flere druer i stedet for epler og hvorfor skal de komme før konserten begynner, og hvorfor ditt og datt... 

Det var bare det. Sukk. Så bretter vi opp ermene og går videre. Ha en fin femte desember!

mandag 2. desember 2013

hvilken vei?

Gamle tekster er til for å leses. Les denne, skrevet en sen lillejulaften for nesten to år siden, midt mellom strykebunker og pynting av tre. En liten undring over hvorfor vi gjør alt dette - og om det er rett vei...

Mange av de tradisjoner og skikker vi knytter til julefeiringen oppsto i ei tid da dagligliv og året ellers var preget av langt mer smalhans og nøkternhet og snuing på både skillinger og annet. Julens overdådighet med rikhet på mat og drikke, lys og pynt, duker og kranser og nisser og gaver og gjester, sukker og fløte og ribbesvor og mye saus på toppen - er lett å forstå i en slik kontekst.

Det er ikke gitt at det er rett vei å gå å prøve å la jula overgå hverdagen på samme måte i dag.

I vår krok av verden er hverdagen for de fleste full og rik på materielle goder og nok mat og nok av det meste.

Det vi kunne trenge jula til - som kontrast til hverdagen, som det som overgår hverdagen og uthever jula til virkelig det vi lengter etter og trenger - det er jo ro og tid. Virkelig la både førjulstida og juletida bli nettopp tida da vi roer ned. Det er det vi trenger, vi i denne kalde, mørke kroken av verden. Litt mer hviletid, litt mer pusletid, litt mer tid i ovnskroken. Mindre tid kjasende fra senterbutikk til senterbutikk eller arrangement til arrangement. Tid til å håndtere livet og tid til å være hos hverandre. Og - faktisk - det gir også mer tid om vi nå gjerne vil lage noen presanger selv eller stryke noen duker eller lage brente mandler en helt vanlig tirsdag i desember, hvis vi ønsker det. Eller spille Kina-sjakk. Tid har vi jo, faktisk. Bare vi bruker den.

Og verden er fortsatt full av dem som trenger vår gammeldagse overdådige jul langt mer enn oss.

Fortsatt underveis og undrer meg over veien videre. Julekrybba og stjernene er på plass. Takknemlig for å ha vært på "julekonsert" en hel helg med korøvelser for 70 korbarn. Takknemlig for at det er frost og gode turer å gå i skogen. Takknemlig for at vi er friske. Tror at jeg snart er ferdig med en artikkel. Er godt i gang med strikkepresanger. Skal snart begynne med sypresangene. Har juleverksted med de minste hver kveld til høytlesningen. Synger og tenner det første lys. Hverdag hver dag. Og førjulstid.

Ha en god tredje desember!