onsdag 26. juni 2013

snakke sammen



For det er jo det vi vil. Snakke sammen. Bygge fellesskap og lete etter mening og retning sammen. Finne ut av ting. Vi som har valgt hverandre og valgt å bygge dette livet og denne familien sammen.

Og det er mye å snakke om. At vi må huske å kjøpe mer melkefri margarin. Eller lete etter badehetta til Lillebror i gjenglemtkassene på skolen. At det er en rar lyd i vaskemaskina. At de våte skoene fra i dag må settes på badegulvet i natt. Det er mange sånne små, bittesmå ting i et myldrefamilieliv.

Noen ganger føler jeg at det er bare de små tingene vi rett og slett rekker å snakke om. Og de er jo virkelig viktige der og da. Det får denne dagen og denne uka til å gå rundt. Jeg kan følge til tannlegetimen, rekker du stikke innom postkontoret, tapper du i badevann og får skrubbet minstemann rein for gjørme nå - og vi må få tatt en tur på gjenbruksstasjonen før vi drar på ferie. Og jeg kan hente etter koret i morgen. Og slik går nu dagan. Det går opp, det går rundt. Men....

Så er det de mellomstore tingene. Vi tar oss jo på tak og tar fatt på noen temaer ut over margarinpakkene i blant. At nå må vi få bestemt oss for om vi skal dra dit i sommerferien eller ikke. Eller om det er på tide å se på en sykkel i en større størrelse til et av barna. At vi skulle ha invitert de  og de en lørdag. Om hvilke regler som egentlig skal gjelde for dataspill her i huset. Noe sånt. Litt mer enn margarin i hverfall. Det trengs. Det er hauger av slike saker vi "burde" ha snakket om. Vi tar skippertaka. Vi kommer oss på den ferien, faktisk, tror vi nå. Alle fem har en sykkel som fungerer noenlunde. Og sånn.

Men når tar vi de ordentlig store temaene? (For store tanker og gode samtaler finnes jo her i huset - men når fører vi de helt til mål og tar stilling, velger vei, bestemmer oss for noe, går til store tiltak...?) Når har vi rom og ro og tid til å virkelig grave oss inn i det store og dype, stille spørsmål ved rammebetingelsene, lure og lete etter klokskap og kunnskap om hvordan vi egentlig vil leve - om vi tør å kjenne etter hva vi egentlig vil og kanskje tør å velge det. Kanskje tør å forandre noen av rammebetingelsene. Disse rammebetingelsene som leverer oss alle disse små oppgavene som dagene og samtalene er fylt av.
Når klarer vi og jeg å se på det? Det lurer jeg på.

For det meste tar vi rammebetingelsene for gitt og løser småsakene innenfor disse rammene. Eller sover litt når alt er gjort og matboksene er vasket og klare til neste dag og skoene tørker og badehetta fortsatt ikke har dukket opp. Og så tar vi en ny dag og får den til å gå rundt også. Og snart er det fredag.

Jeg snakker om at folk er friere enn de tror. Det tror jeg jo nemlig. Men tar vi oss tid og ro og rom til å erkjenne denne friheten? Tar jeg meg tid og ro og rom til dette? Tør jeg ta det inn over meg? At det finnes valg og muligheter. Eller passer vi bare på å få kjøpt den margarinpakka og svart på den mailen og i blant bestilt en billett?




fredag 21. juni 2013

er alt like greit?


Jeg forkynner til det kjedsommelige at det er mange måter å leve gode, ansvarlige og skikkelige liv på. Det er mange måter å ta godt vare på barn på. At det finnes flere valg enn vi ofte tør og orker å ta inn over oss.

Nettopp derfor bør vi også alle sammen prøve å møte de andres annerledes valg med nysgjerrighet og respekt - framfor fordømmelse, bedrevitenhet og kritikk. Mammadamen skrev nylig et innlegg om den store mammakrigen - om alle stikk og kommentarer som kastes fram i en kamp om å være den gode mor. Om mat og soving og ulltøy og sukker og hjemme-/borte-/barnehage-/whatever....

Det er lett å være enig om at vi ikke skal være sånn mot hverandre. Være litt rause med hverandre. Søke forståelse før vi dømmer. Det kan være en grunn til at folk gjør som de gjør - selv om det er helt annerledes enn hva du velger i hverdagen. Så kan vi fortelle - og dele erfaringer - uten å krige.

Men når går grensa for rausheten? Det er jo noe som ikke er greit - er det ikke? Hvor går grensa for å si fra til andre foreldre om at dette synes jeg ikke er helt greit. Eller til og med feil. Rett og slett feil.

Og tilsvarende - hvor går grensa for hva som er greit fordi det er bra for de voksne. Den formuleringen brukes mye - at "barn har det bra når de voksne har det bra". Høres fint ut. Sånn bør det være i en familie at vi har det bra når alle har det bra. Men for det første må det jo gå begge veier ( altså også at voksne har det bra når barna har det bra...) - og for det andre - det er vi voksne som bestemmer, barna er avhengige av de beslutningene og rammene vi velger - uansett. Det er vi som har makta. Det forplikter. Jeg mener derfor at det må være både en og flere grenser for hva som er greit (for eksempel av tidsbruk eller alkoholbruk, for å nevne noe...) bare fordi det er fint for de voksne. Hvor grensa går varierer. Men det er verdt å tenke over.

Jeg tenker sånn at som voksen i verden så har jeg ansvar for "alle barn". Det er jo en metafor - jeg kan ikke ta alle barn i mine armer, men jeg kan være en samfunnsdebattant og aktiv voksen som bidrar til at vi legger til rette for at barn generelt får gode rammevilkår. At barn langt langt vekk fra meg kan få vaksiner og næringsrik mat og utdanning, at barn nær meg har et fungerende barnevern, en skole som fungerer slik vi synes den skal fungere og en bevisst voksenbefolkning som tar ansvar.
Og så for de få barna jeg selv møter direkte på min vei her i livet har jeg et ekstra ansvar. For å se. For å undre, noen ganger. For å følge opp ett og annet. For å ikke gå forbi.

Noen barn - i alles nabolag, også ditt -  har det nemlig vanskelig. Noen barn trenger at noen andre ser dem. Og kanskje gjør mer. Blander meg inn. Går noen ekstra skritt. Trøster og gir råd. Eller tar en telefon. Selv om det er vanskelig. Det er ikke bare direkte mishandling som ikke er greit her i verden.





(Ad bildet - jeg har lovet ungene at vi skal steke vafler når de kommer fra siste skoledag i dag. De er som alltid sukkerfrie, så da trenger dere ikke  ta meg for det :-)   ...)

torsdag 20. juni 2013

forsommerens sårbarhet



Det er så mye spenning i lufta. Det er så mye som vokser og gror. Det er så mye lengsel og håp. Det er et markert år i et barns liv som er omme - det året jeg begynte på skolen, det året jeg gikk i fjerde... - Det er avslutningen - og det er åpningen mot en sommer som er et lyst, åpent hav av barbeinte opplevelser (håper vi), noe nytt, noe lyst. Og det er lenge, lenge lenge til sokker og jakker skal på igjen og sekken pakkes igjen til høsten. Lenge, lenge. Det tenker vi ikke på. Bare litt. Usikkerheten, spenningen her på tampen av året favner også dette - hvilken base og gruppe plasseres jeg i på mellomtrinnet? Hvilken lærer får jeg? Hvor havner bestevennen? 

Vi er jo vant til det nå, vi voksne. Vi har sett så mange lærerbytter og omorganiseringer av barna. Men det er like sårbart og spent når det skjer. Midt i disse slitne siste skoledagene, midt i lengselen etter fri og åpenhet, så er det også så mye spenning på det som skal skje, kanskje skal skje. For de forlater en grunnleggende sosial enhet, et grunnleggende fellesskap de har i hverdagen sin og en voksen de har stor tillit til - og de vet ikke hva de skal vende tilbake til etter denne lange, lyse, åpne sommertida. 

Slik merker en jo at en lever. At en er i bevegelse. At en er sårbar for livet At noe skjer og skal og kan skje. Spenning og skjelving og håp og lengsel. Mens vi ser jordbærblomstene blomstre og syrinene falme og håper at badevannet i tjernet varmer seg opp for hver dag og sandalene er klare.

onsdag 19. juni 2013

glad for i dag


Det er mye å være glad for midt i virvelvinden. Solskinn og varm te. En bunke med eksamensoppgaver til sensurering, som synker gradvis ved siden av meg. Det intenst grønne omkring meg på alle kanter ute - vi er fortsatt tidlig på sommeren, vi har fortsatt vårens energiske grønn-grønne rundt oss, før sommerblekingen av alt. At jeg kan være sammen med ungene mine hver morgen, morgentrøtte, tøysete, treige, sammen... - og hver ettermiddag når de ramler inn døra en etter en. At jeg har unger som gleder seg til så mye. Unger som har venner. At det kan myldre her i huset. At det kan være fred og ro innimellom. At jeg og vi har tatt noen valg som har gjort at vi har fått vært tilstede og kommet over noen kneiker. At klesvaska tørker på noen timer i solskinnet. At jeg har en gammel og solid sykkel som skal holde resten av livet. At jeg fikk ryddet en del på kjøkkenbenken i gårkveld. At noen mener at jeg er en dyktig fagperson. At mange forvirrende og krevende valgsituasjoner denne våren hjelper meg på vei til å forstå meg selv og hva jeg vil - litt mer.

At vi skal noe spennende i sommer og at jeg snart tror vi har planlagt nok. Og at vi skal mye hverdagslig og kjent og sommerfint. At jeg har en skog å løpe i. At jeg har en kjæreste som vil være på lag med meg i tykt og tynt. At jeg har tre kreative små som har så mye de vil dele med meg og som er så artige å snakke med  og som fortsatt søker fanget mitt når de trenger det.

tirsdag 18. juni 2013

Virvelvind!


Disse forsommerdagene er en virvelvind. Vanlige skoledager har gått i oppløsning og tre skolebarn skal på sykkelturer, krabbefiske, fotball mot lærerne, idrettsdag, sommershow og alt mulig i stedet. Tunga rett i munnen. Hvem skulle ha krabbesnøre i dag? Eller grillmat. Og hver kveld har sin avslutning. Vi er riggekomitè eller ryddekomitè eller kakebaker eller har piknikmat til langbord og blomst til læreren og blir så rørt og rødøyde når hele trinnet stiller opp og synger og vi ser hvor enormt store de har blitt alle sammen (de var da nettopp ganske små?!), der de står og synger seg inn i sommeren, noen dager før ferien er her, førsteklassinger, fjerdeklassinger og sjetteklassinger enda noen dager før det er over for i år. Og krysser fingrene for klassesammensetning og lærersammensetning til neste år. Og enda er det noen fotballkamper som skal spilles, noen tap som skal takles, et kor som skal opptre for avgangselever, et terrengløp en kveld. Vi bruker alle forsommerdøgnets timer for hva det er verdt og bestiller Bed and Breakfast og leiebil i det store utland midt på natta og henger opp nyvasket fotballdrakt og alt det andre til tørk på verandaen før vi legger oss. Jeg er streng sensor på universitetseksamener i tilstrekkelig mange timer hver dag, løper i skogen før solsteiken tar over på morgenen, fyller piknikkurvene og sørger for loddpenger og maser om rydding i tursekkene og mer solkrem. Han som har utejobben for tida, har lange dager for å få ting ferdig til sommeren og har hatt mange reisedager vekk fra oss i vår for å være hobbyreparatør i nabolandet, og jammen har vi en del annet som skal fikses også både her og der. Midt i farta, midt i virvelvinden.

Virvelvind. Sol. Shorts og sommerkjole. Slitne. Snart ferie.

tirsdag 11. juni 2013

Alle skal få være med og bestemme! Jentene og guttene.



For i dag markerer vi hundreårsdagen for innføring av kvinnelig stemmerett i Norge.
Det ble litt av en frokostsamtale rundt bordet i dag tidlig - det var såvidt vi rakk skolen etterpå! Det er så moro med kvikke og interesserte unger. Og det er så moro og viktig å kunne nøste opp tråder og åpne opp dører til samfunnet og verden rundt oss, på deres nivå - og så løfte nivået litt og litt oppover.

Dette er morgendagens bestemmere. De skal være med - alle skal være med å bestemme. Da må en både vite, spørre og reflektere.

Vi måtte jo tenke litt på hva et egentlig er med denne stemmeretten - det å være med å bestemme - hva er en med på, egentlig? Det er vel verdt i vår tid å minne om at en gang i tida trodde en faktisk at jenter og damer ikke kunne ta ansvar for å bestemme for fellesskapet. Samtidig kan vi minne om at det heller ikke var alle mennene som fikk denne retten, det stiltes krav til eiendom eller profesjon. Den historiske bakgrunnen er viktig for å forstå dagen i dag.
Og så nøster vi videre. Hvem er Jens Stoltenberg, egentlig - er det en som spør, og hva gjør statsministeren. Og disse partiene. Og forskjellen på Storting og regjering... Noen husker mange partier og ramser opp. Lillebror som er venstrehendt er helt klar på hvilket parti han mener er best. Han mener dessuten at dette partiet - Venstre - er størst, noe som jo ikke stemmer helt, men han blir litt mer fornøyd når jeg forklarer at det i hvertfall var først.

Niåringen reflekterer videre og lurer på hva det egentlig betyr å være "størst". Så kan vi snakke om både stemmetall, meningsmålinger og Stortingsrepresentanter.

Og jammen drar ikke niåringen tråden videre til det amerikanske systemet - og lurer på forskjeller og likheter. Obama kan bare sitte i to perioder, men hva kan Jens Stoltenberg. Og så tar vi de amerikanske partiene og sveiper innom kongressen også.

Men så var de de partiene. Hva mener egentlig Høyre, lurer de på. Og hun Erna, er hun statsminister. Og hva stemmer du på, Mamma? Jeg skal oppdra samfunnsbevisste borgere - ikke bare belære dem om mitt eget syn. Jeg forteller at alle partiene mener ganske bra ting, i hvertfall ting som noen mener er bra (men jeg er ikke enig med alle, det er nettopp det stemmerett handler om). Jeg tegner en klassisk høyre-venstreskala bakpå den tredje sommeravslutningsinvitasjonen som er kommet - og forsøker å plassere de ulike partiene. Viser dagens regjeringskoalisjon. Viser mulig koalisjon litt lenger til høyre, siden de har brakt Erna på banen allerede. Viser at Lillebrors favorittparti ikke er til venstre, men nesten midt på. Forteller hvor omtrent på skalaen jeg befinner meg (nå kan dere jo gjette!).

Hvordan beskriver en en høyre-venstre-skala for tre skolebarn under 12 år - forenklet og forståelig men allikevel med rettferdighet overfor de ulike partiene? Jeg sier at de fleste er ganske enig om hvordan det bør være i Norge, at vi skal ha skoler og sykehus og veier og sånn - men at de er mer uenig om hvordan vi skal få det til. Om en skal ha mange regler og fellesordninger - eller la folk tenke ut ting selv (Regler! Sier ungene. Folk plukker jo ikke søppel i skogen engang hvis de får velge selv!). Om en legger mye vekt på ordninger der vi deler med hverandre - eller legger mye vekt på at folk kan ordne ting selv og betale mindre skatt (Dele, sier de fleste rundt bordet!). Og igjen må jeg vise at de fleste partiene i Norge sirkler rundt midten.

Det er viktig å være med og bestemme. Vi er et ressurssterkt land med en velutdannet befolkning. Alt for ofte hører en allikevel slike ting som "det er bare sånn det er". Men ting er ikke bare "sånn det er"! Det er sånn som vi bestemmer det i fellesskap! Vi kan ikke sitte i sofaen og klage. Vi kan mene noe, engasjere oss og delta. Jenter og gutter, gamle og unge. Det vil jeg lære ungene mine.

mandag 10. juni 2013

lønn som fortjent

Vi lever alle sammen hundreprosents-liv. Fulltidsliv. Vi er i fulltidsvirksomhet, store og små. Vi gjør alle sammen en masse ting hver eneste dag. Mye av det er ganske nyttig og fornuftig både for oss selv og andre.

Det er ikke alt nyttig som er betalt av noen andre. Det er ikke alt som er en "jobb". Passer man andres barn, så er det jobb. Vasker man andres hus, så er det jobb. Men å ta seg av sine egne og vaske sin egen møkk eller male sitt eget hus - det er jammenmeg fritid. Det fordi det stilles opp mot "jobb" som en kontrast, en målestokk som bare utpreger seg ved at den innebærer lønn, penger - fra noen andre.

Men et sivilisert og reflektert samfunn kan ikke måle alt i penger. Vi har da vel ikke glemt det, i all oljerikdommen vår!? Det er ikke bare det som glitrer som er verdifullt. Pengene er et middel, et byttemiddel. Ikke en verdi i seg selv. Mye av det vi gjør - vi skikkelige, ordentlige folka, som vi jo er - uansett om vi har høy eller lav ansettelsesprosent akkurat nå - er verdifulle, nyttige saker og ting som trengs og som er verdifulle helt uavhengig av noen målestokk basert på kroner og øre.

Dette lærer jeg ungene. Her i huset er ikke ukepenger en betaling for innsats. Plikter i huset har vi alle sammen etter evner og alder, det gjør vi fordi det trengs. Fordi vi alle sammen trengs. Fordi vi alle sammen hører til og har et hjem sammen. Det er ikke egentlig "mammas oppvaskmaskin" som noen er så grei å rydder ut av - det er vår og vårt ansvar. Graset vokser og må klippes. Gymbager må pakkes og tømmes. Og noen må sykle bort etter litt melk.... Dette er ikke betalte oppgaver, verken for store eller små. Det er bare noe vi gjør. Ukepengene får ungene fordi de skal ha litt penger selv. Det er ikke "lønn".

(I blant er det jo faktisk mulig å få en jobb her hjemme - det kaller vi en "jobb" og det er betalt. For eksempel støvsuge og vaske bilen. Da kan en tjene noen kroner i tillegg. Kommer godt med for småsparerne mine.)

Men poenget er - anerkjenn den ubetalte innsatsen. Også den vi voksne gjør. Den er betydelig. Den er nødvendig. Den gjøres av fulltidsansatte og deltidsansatte og trygdede og sykmeldte. Vi er flinke. Det trengs. Vi får ikke penger for alt vi gjør. Men vi får fulle og viktige liv.