lørdag 6. april 2013

Flink nok!


Menneskelivet er krevende og bør kreve tanke og omtanke. Ikke bare følge opptråkkede stier og fastlagte mønstre - men tenke sjøl. Bruke valgmuligheter. Ta ansvar. Gjøre en innsats. 

Reaksjonene på gårsdagens innlegg har vært interessante. Det er et sjansespill å hive ut et innlegg som forsøker å nyansere prestasjonsbegrepet. Det er så lett å bli misforstått. Havne blant de ikke-anerkjennende, de som ikke forstår hvor krevende livet er. Hvor mye ansvar det er å ta vare på de små her i verden.

Jeg argumenterer alltid tungt for ansvar. Ansvar som menneske i verden. Ansvar som voksen.
Ansvaret som forelder dreier seg om mer enn å fokusere på mine prestasjoner. Det er ikke slik at jeg står opp om morgenen og begynner å "prestere" som mamma. Jeg ER mamma, uansett, alltid. Det er en gave og en grunnleggende (og utfordrende) del av livet mitt. Barna er mennesker jeg lever sammen med og har ansvar for - de er ikke gjenstander som jeg forbedrer med mine prestasjoner, de er ikke produkter av mine prestasjoner. 

Jeg argumenterer også sterkt for raushet. Raushet og anerkjennelse. Det er mange måter å leve gode og skikkelige og ansvarlige liv på. Og jeg skulle ønske vi alle delte mer ros og raushet. Men livet skal leves - ikke bare presteres. Det er ikke alltid det synlige som er det mest krevende. Det er ikke gitt at de (tilsynelatende) harmoniske og flinke barna har de "flinkeste" foreldrene, de som gjør størst innsats.... 

Jeg argumenterer også for det å være underveis. Ikke alltid måle seg selv og livet opp mot et eller annet ferdig perfeksjonsmål. I dag er vi her, underveis, midt i mylderet - med all vår innsats og alle våre utfordringer. Livets mål - når når vi egentlig dit - når er det fullendt og perfekt? (Og hva gjør vi da?).
Livet med nære mennesker, spesielt med barn som er avhengige av deg, er et slikt liv - underveis. Det har verdi her og nå. Vi er på vei, vi jobber med utfordringer, vi knekker lesekoder og slutter med bleier, får malt en vegg, får ryddet litt mer, lærer å lage eggerøre eller lappe sykkelen.... Men jeg kan ikke måle mitt daglige døgnet-rundt-liv og ansvar med barn opp mot ett "mål". Hva skulle det vært? Når de klarer alt som jeg har tenkt ut? Når de flytter hjemmefra? Er det målet med barnelivet?? Livet må også leves, skritt for skritt.

Det er mye innsats og mange enkeltstående prestasjoner her i livet. Mye å være stolt av og mye å gi anerkjennelse for. Men selve livet - er det også en prestasjon? Hva slags liv lever vi da?

9 kommentarer:

  1. Du skriver så bra og jeg er altfor dårlig til å legge igjen spor her.

    Nei det er ingen prestasjon i seg selv å ha barn. Men jeg føler selv at det innebærer visse oppturer som kan føles som prestasjoner. Jeg kjenner en viss mestringsfølelse når jeg oppnår god kontakt og lever i nuet med barnet mitt. Det føles riktig. Det føles som om jeg er på rett vei. Ikke mot et mål, som du sier, men bare på rett vei, underveis i livet, når barna mine har det bra og vi har det godt sammen.

    Ellers er jeg enig med deg i at det er ofte fokus på å prestere i foreldrelivet. En skal være tilbake i toppform rett etter fødsel, en skal finne tid til alt, en skal lage perfekte cup cakes og dekorasjoner til alle dåpsdager og bursdager, en skal se fresh og opplagt ut hver dag, en skal klare alt og det skal se ut som det er lett som en lek, sånn utad i det minste.

    Jeg er for mer åpenhet i bloggverden og media. Ta bilder av skittentøysfellet eller kaoset på barnerommet og vis frem. Det er forfriskende innimellom skrytebildene, selv om de forsåvidt er veldig gøye å se også, syns jeg i hvertfall :)

    SvarSlett
  2. Hei, Jona.
    Å, ja - vi må jo både få føle oss flinke - og gi andre anerkjennelse og ros. Jeg ser jo at det er en krevende balansegang å uttrykke det jeg prøver å si. Jeg mener nok generelt at livet er ganske krevende (en krevende gave! - både med og uten barn) og jeg er nok en av dem som tar ting både tungt og alvorlig. Men det er nå et liv,da - ikke en prestasjon.

    SvarSlett
  3. Hei! Det er alltid ein risiko for å bli misforstått, uansett kva type innlegg ein legg ut. Nokon les berre ord utan å sjå samanhengen. Men me som er faste lesarar her på bloggen din, veit kva du står for og kva du vil ha fram. Du er ei flott, klok dame og eg beundrar deg for at du klarar så godt å setje ord på det mange av oss kjenner så godt. Du inspirerer! Livet er her og no, me er alle underveis. Klem til deg, frå Betsy

    SvarSlett
  4. Flink nok. Bra nok. Det øver jeg meg mye på for tiden. Og samtidig, som du så klokt sier, ikke gjøre alt til prestasjon. Livet er for så vidt en prestasjon i seg selv innimellom, men det er nå en gang det vi driver med. Å leve. Gratulerer, forresten, med VG-link og dermed masse nye lesere! Det er sikkert flere av dem som får sansen for det du skriver. Og skulle noen være kritiske, så dem om det. Vi gjør alle våre mer eller mindre gode valg...

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha. Det er litt voldsomt å ligge på VG hele helga! Det er lett å vri overskrifta mi i en retning jeg slett ikke mener den som. Men - jaja.
      Lev vel!

      Slett
  5. Oi! Jeg har hatt bloggefri i helgen, og gått glipp av flere innlegg. Og så leser jeg baklengs, så de siste kommer først, og de nye kommer sist. Jeg er alltid så enig med deg - og så føler jeg at gjentar meg selv. Nei, livet er ikke en prestasjon. Det er en gave. Som 'leves forlengs og forstås baklengs'. Og alt vi lærer og opplever og alle sorger og gleder og motsetninger er til for at vi skal lære og utvikle oss og bli bedre versjoner av oss selv - for andre. Det tror jeg virkelig.
    'Yesterday is history. Tomorrow is a mystery. Today is a gift, which is why we call it the Present.' ;-)

    SvarSlett
  6. Synes innlegget ditt var veldig flott! Som blivende mamma kjenner jeg at jeg gleder meg til å følge deg framover, og til å lese i arkivet ditt. God onsdag fra meg!

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)