tirsdag 19. mars 2013

rigid eller rot?




Å - det er så enten-eller, ikke sant!?

Enten har en mål og regler og orden og hver-ting-på-sin-plass (Pappa  Åberg), og kabaler som går opp hver dag  - eller så er det bare rot og kaos?
Men har man regler for tv-tid og orden på matboksene og ulltøy uttapå ungene og tran inni ungene så er man jo alt for utenfrastyrt og for lite avslappa. Tenk å huske alle matboksene hver dag og termos og greier. Og tørre votter, det kan da ikke være så nøye... For å ikke snakke om hjelm når en sitter bakpå en sykkel - det er jo altfor rigid!
Leggetider er leggetider og barn skal for all del ikke skrike på feil sted. Og hvis en tiåring ikke sovner og står opp for tredje gang og får lov til å lese litt mer på senga for å roe seg, eller en seksåring ikke sover hele natta i egen seng eller en hvilkensomhelståring legger seg ned midt i veien etter en lang dag og hyler - da er vel familien klar for bekymringsmelding til barnevernet, for da er det jo bare kaos. Hva kan man vente av sånt - hvordan skal det gå!
Og hvorfor er hun ikke med på håndballen - det er jo alle de andre! Og tirsdagene er jo fortsatt åpne, da kan hun jo bli med på turninga - der er jo også alle de andre. En kan da ikke bare gå hjemme og slenge mange dager i uka, hva er det for noe! Og på lørdag, så er det jo skirenn, korseminar, eller kino....

Pust ut - pust inn. Folk mener så mangt.

Så hva mener så jeg om denne balansegangen?
Jeg mener at en får mene noe sjøl. Stå for noe sjøl. Og forstå at det er mange måter å leve et anstendig og ansvarlig liv på. Og med å mene noe sjøl, så mener jeg at en "avslappa" og selvstendig forelder er ikke en som blåser i alt og ikke bryr seg og ikke mener noe. En avslappa forelder har et forhold til hva han og hun synes er viktig. At ingenting er viktig holder ikke.

Jeg mener at noen rutiner (eller "regler") og vaner i en familie gir identitet og trygghet. Hva slags regler, rutiner og vaner - det varierer. Vi har ikke så mange "regler" utover høflighet og bordskikk og sånn, men vi har mange rutiner og vaner som går igjen og igjen. Og noen ganger gjør en det annerledes, fordi en vil eller må. Det går bra. Vi er mennesker. Unger tåler variasjon. Men de fleste hviler godt og trygt i rytmer.

Jeg mener at livet ikke alltid er så lett. Det er ikke så enkelt at dersom en har tenkt ut én løsning - så passer den alltid for alle. Det barnet som sovner lett som en plett og sover hele natta, kan få et småsøsken som med de samme foreldrene er urolig og utrygg og må trøstes og bæres og holdes langt mer enn den store. Unger er forskjellige. Det er ikke én standard-pakke-løsning for alle. Det er foreldrenes ansvar å finne ut hvordan dette barnet er. Og det er vårt alles ansvar å være litt rause med hverandre, også med barn, når livet ikke er så lett.

Jeg mener at det er viktig å huske at det er ulike rammebetingelser for oss i livet. Noen har vi valgt og kan kanskje velge å endre. Andre er gitt og vi må leve med dem. En kan tenke ultimate, idelle løsninger - men de kan ikke alltid gjennomføres. Vi får unne hverandre den rausheten at vi tenker at folk gjør så godt de kan.

Jeg mener at for mye ferdigsnekret program  gir trangere kår for egen utvikling, selvstendighet og kreativitet. Jeg mener nok det, ja. Andre mener kanskje noe annet. Men omsorg, oppfølging, varmt nok tøy og et par-tre-mange... andre ting er ikke for mye. Det er et trygt grunnlag for å utfolde og utvikle seg. Gjerne sterkt tuftet på ritualer, vaner og grunnforståelser. Det betyr ikke rot og kaos - det betyr mangfold, mylder og vekst.  Mener jeg. Men å slippe tøylene litt kan se rotete ut utenfra, det ser jeg...

Jeg mener at det er et ansvar å være forelder og det er et ansvar å være voksen i det hele tatt. Det gjelder uansett hva slags betegnelser vi bruker på vår livsfilosofi og hvor mye avslappethet vi ønsker å proklamere. Vi har ansvar for dem som er avhengige av oss. Ofte er det barna våre, det kan også være andre. I global målestokk har vi ansvar for mange og mye. Men det at vi har ansvar for andre, for eksempel barn, betyr ikke at vi har rett til å kontrollere og styre alt.


Hva mener du? 


3 kommentarer:

  1. Jeg bare nikker og bukker, og er så skjønt enig. Jeg liker at du trekker fram raushet, og at vi bør tenke om andre at de gjør nok så godt de bare kan. Det er det ofte alt for lite av når det diskuteres barneoppdragelse og foreldrerollen. Takk for fint innlegg! :)

    SvarSlett
  2. 'Vi får unne hverandre den rausheten at vi tenker at folk gjør så godt de kan.' Den skal jeg henge opp Guri. :-)
    Vi gjør så godt vi kan, og noen ganger er det ikke helt godt nok, men greit likevel. Når det til tross for mine anstrengelser og planer og rutiner likevel blir litt kaos så tenker jeg på en boktittel: 'I'm a day late, and a dollar short - and it's ok.' Vi legger kanskje lista vel høyt noen ganger. Men det betyr ikke at jeg synes lista bør fjernes.

    SvarSlett
  3. Min tanke om dette er at mange av de som klager over tidsklemma, i grunn skaper den selv ved å legge alt for mange og detaljerte planer om hva livet skal omfatte av aktiviteter og hvordan disse aktivitetene skal organiseres og utføres. Selv vokste jeg opp i et hjem med klare rammer og rutiner, men bare på de "store" tingene - som fellesmåltider, leggetid, familietid og høflighet. Foreldrene mine la seg ikke oppi "småting", og lot oss for eksempel kle på oss selv, pakke sekken selv og smøre matpakke selv, fra en tidlig alder. Organiserte fritidsaktiviteter var vi faktisk aldri med på. Derimot fikk vi leke fritt så mye vi ville, ute og inne.

    Jeg kan tenke meg at foreldrene mine frigjorde mye energi hos seg selv, og kreativitet hos oss, ved å ikke legge seg oppi absolutt alt vi gjorde. Nå er jeg selv i ferd med å forlate babystadiet med mitt barn og jeg merker at jeg trekkes mot denne "less is more"-løsningen. Det er jo faktisk opp til meg og min mann hvor mange hybelkaniner vi er villige til å leve med før vi støvsuger, hvor mange cupcakes vi velger å bake eller ikke bake, hvor mange fritidsaktiviteter vi velger å la Barnet være med på, og hvor koordinerte klærne må være i fargen. Og så tenker jeg at det er de store og helt gratise tingene som er aller viktigst: At Barnet alltid har et trygt fang å søke til, at vi er glade i hverandre, at vi får ting til å ordne seg til slutt, selv om det kanskje er litt rotete underveis.

    Hm, svarte jeg nå egentlig på det du spurte om? :) Uansett - takk for et fint innlegg, det gav grobunn for refleksjon!

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)