fredag 28. september 2012

et skrivested i virkeligheten


Jeg startet denne bloggen i mai 2010. Jeg savnet et skrivested - et fristed for min egen skriving. På den tiden satt jeg med innspurt på et langvarig doktorgradsarbeid. Av ulike årsaker foregikk min innspurt i all hovedsak i en krok av stua, på et rotete skatoll, med legobygging rundt beina. Det gikk. Det krevde fokus og innsats. Og jeg savnet et sted å skrive der jeg ikke trengte å være nøye med fotnotene. Der jeg kunne skrive raskt og fritt. Der jeg også kunne være den barbeinte jenta i blomstrete skjørt, trebarnsmammaen, hagedama, lagedama, bakedama og den engasjerte samfunnsborgeren.

Det jeg hadde sett av blogger hadde i stor grad vært slike "hvite interiørblogger med rustikke lysestaker", eventuelt småpludrende mammablogger med bilder av enhver body og strømpebukse som matcher på en liten en... Hvordan kunne jeg matche  noe slikt - hvordan kunne jeg finne min plass i et slikt skrivemiljø? Det holdt meg tilbake lenge.
Så fant jeg andre blogger, andre skribenter - som inspirerte - og som skrev og formidlet på måter jeg kunne kjenne meg igjen i. Og jeg hoppet i det og begynte.

Bloggen har blitt et slikt skrivefristed. Når jeg blar igjennom mine egne tekster gjennom to og et halvt år kjenner jeg meg selv igjen - på temavalg og vinklinger og språklig tone. Dette er mitt sted. Jeg skriver i vei. Og gleder meg stort over å også bli lest og kommentert.

I blant er det tunge tider og jeg ser verken hvor jeg skal hente tid eller inspirasjon til å fylle en bloggpost. Noen dager når tåka henger tungt over meg, vet jeg nesten ikke hva jeg skal kunne ha å gi som kan gjøre bloggen "god". Det som alltid virker da, er å gi meg selv oppgaven å skrive en takknemlighetstekst. Det har blitt noen av dem etterhvert. Det er godt å liste opp og gi meg selv sjansen til å fokusere på det jeg har å takke for, det som gjør godt og er godt rundt meg. Det gjør det lettere å mestre livet og utfordringene. Gå videre inn i dagen. Ta fatt. Være realistisk.

Slik ønsker jeg totalt sett at bloggen skal være. Et sted å hente krefter - både for meg og lesere. Ikke en oppsamling av min slitenhet og mine klager. Men heller ikke et naivt, overidylliserende og verdensfjernt sted. Dette er midt i virkeligheten - og den er krevende. Sånn er livet. Det må vi gå inn i og leve med. Slik vil jeg at skrivingen min også skal være.


(Bildet er fra et vanskjøttet sommerhus fullt av utfordringer og bekymringer, men også med solskinnsflekker på et hundreogtjue år gammelt gulv som er skrellet ned og skrubbet. Kanskje vi får skikk på dette...)

torsdag 27. september 2012

en liten evaluering




Rett før jul i fjor kom en telefon fra et departement og en vennlig ekspedisjonssjef tilbød meg en spennende utredningsjobb for ett år. Jeg endte med å først takke nei - og deretter takke ja da den vennlige sjefen ringte igjen dagen etter og lurte på om en deltidsvariant av stillingen - med hjemmekontor nårsomhelst.. kunne være aktuelt. Så startet den nye tilværelsen med jobb "i byen" og til og med fast lønn og sånn - og jammen var det en stund siden underveisdamen hadde hatt det slik. Litt av hvert å venne seg til.

Snart har dette året gått - og da er engasjementet mitt over. Utredningen skrives - og den blir nok ferdig  - og så pakker vi sammen kontoret og takker for oss.

I mens er det intenst arbeid. 70 % lønn - og flere prosenter i faktiske arbeidstimer. Jeg skriver og følger opp sak etter sak.
Og i bakhodet ruller en liten evaluering. Hvordan har dette året vært? Hva har det gitt meg? Hva vil jeg føre videre - hva vil jeg endre? For det kommer jo en ny januar med blanke ark og ferdig jobb og nye muligheter - hva vil jeg da?

Jeg har jo vært vant til å ha et løsere forhold til arbeidslivet enn mange. Før barna kom hadde jeg intense mer-enn-fulltidsjobber. Etter at barna kom har jeg jobbet mer stykkevis og delt - vi har delt permisjoner og hjemme-borte-tid på ymse måter mellom de to voksne i familien - jeg har skrevet en doktorgrad hjemme mellom lego og klesvask og tre unger - jeg har jobbet hjemmebasert som frilansskribent og veileder - og nå altså snart et år fullført med en ordentlig arbeidsgiver og timeføring og reiseregningsskjemaer og frister og møter... Hva så?


  • Det har vært sunt å komme ut i verden. Være pent kledd. Reise på jobb. Spise lunsj med andre voksne. Ha jobbmøter og møte verden. Få gode tilbakemeldinger på hardt arbeid. Det var på tide.
  • Nyorganiseringen i heimen har gjort hjemmearbeidsfordelingen bedre mellom oss voksne. Også på tide.
  • De periodene da hjemmekontordager for de voksne og faste rutiner for handling, vasking osv fungerer - da går det bra. Denne høsten har vært det motsatte - hjemmekontordager koker bort og det blir adhoc-løsninger altfor ofte. Det liker jeg ikke.
  • Jeg lengter faktisk hjem. Jeg savner hjemmebaserte hverdager - skrive egne tekster mens vaskemaskina går eller brøddeigen hever, stabiliteten rundt å være her ved pc-en med en tekopp når ungene kommer fra skolen, nærheten og det å ihvertfall nesten ha oversikten - og i blant være ajour med det her hjemme. (Dette er selvfølgelig helt håpløst å si - en skal jo liksom i feminismens navn bare la det skure og le av det - men jeg synes rett og slett det er slitsomt når alt blir adhoc og på halv tolv og jeg løper for å rekke alt. Jeg vil gjerne ha et levende og sprudlende mylder i livet mitt - men ikke heseblesende kaos.)
  • Jeg er god til å analysere og skrive. Men jeg trenger også mer håndfaste arbeidsoppgaver. Jeg lengter etter strikketøy og symaskin - og synes det er flott å sjaue med utearbeid eller malerkost på sommerhuset. Det må til. Og når jobben blir for hektisk - og kveldsarbeidsøktene for mange - så blir det altfor lite strikking. 


Dette er en ganske privat evaluering. Den er ikke normerende for noen andre. Denne lille teksten gir ingen signaler om hvordan andre burde innrette seg. Jeg vet ikke engang om den gir meg noen signaler om hvordan jeg burde innrette meg. Men jeg kan prøve å hente ut noe lærdom av dette - noen signaler for en ny januar og en ny tid:

- jeg verdsetter høyt den hjemmebaserte tilværelsen - den tilstedeværelsen og nærheten det innebærer - kanskje jeg burde ordne meg en virksomhet der en del dager kan være hjemmebasert
- jeg trenger påfyll utenfra, møte flere enn de lokale hundelufterene og andre foreldre som følger barn... - jeg bør ordne meg en jobb der jeg møter folk og krav utenfra
- hverdagsrytmer er bra. Vi greier de krevende dagene bedre når det er en grunnrytme som fungerer - det skal vi velge og det skal vi gjennomføre
- god fordeling mellom de voksne her på hjemmebane må videreføres uansett jobbstatus (Dette slår mannen i huset fast) - det klarer vi

Men kan jeg klare å lage meg en skrivejobb der jeg også kan være en god del hjemme - tør jeg satse på noe selv? Eller skal jeg prøve å utvikle noe av mine praktiske ferdigheter og interesser "til noe". Eller en kombinasjon...
For jeg ser meg vel ikke om etter en videre departementsjobb, gjør jeg vel? Eller?

mandag 24. september 2012

mer tid?



Aftenposten skrev i helga en litt merkelig artikkel om at folk bruker mer tid på barna sine enn før - og kombinert med at barn fyker rundt på flere organiserte aktiviteter enn før, så handler denne mer-bruken av tid "på barn" visstnok i stor grad på kjøring og henting og kaballogistikk for å få all transporten til å gå opp. Og så får vi debatten om den organiserte barndommen igjen - og Stein Erik Ulvund forteller oss at det må være grenser for aktivisering.

Ja. Det er klart. Det må være grenser. Det er plenty av tilbud - da må en også mestre å si "nei". Mange ganger tenker jeg at det blir langt mer å si "nei" til for dagens foreldre enn den gang vi selv var små. Og det får vi værsågod mestre. Her i vår overflod og vårt overorganiserte verdenshjørne må det være et sentralt ansvar for oss alle å velge og prioritere. Og dermed si "nei". Ungene våre har godt av det.

Det tar tid å være menneske. En barndom skal ikke bare organiseres - den skal leves. Det tar tid å være et lite menneske som skal finne ut av verden og seg selv, bygge lego og huske og blåse såpebobler og lese Ronja Røverdatter eller rote litt og mye og stå på hodet i sofaen og plystre en ny sang. Skole og lekser og organiserte aktiviteter tar sin tid - hjemlige plikter tar sin - men det må være tid igjen. Tid til det som ikke er planlagt - til det som kan bli og være et liv, en identitet, en utforsking av livet.Tid som er åpen - som kan brukes til noe en ennå ikke vet hva er. Barn er nye mennesker. De må få leve livet "på nytt" - uten at alt er fastlagt på forhånd.

Og da blir det ikke "mer tid barn" - men mer tid med barna. Med. Vi er sammen. Også uten program, i hvertfall uten noe mer program enn det som gir seg av et konkret dagligliv. Og da myldrer ideene og skravla går og den som trenger litt fred og ro kan gå i sitt hjørne og de som vil ha action og store diskusjoner griper sjansen til det og noen vil lage noe og noen vil ikke og noen vasker opp - og alle får gå noen skritt og tenke noen nye tanker i livet sitt. Fordi ikke alt var planlagt og i boks lenge før vi sto opp.


(Bildet: Veldig uorganisert, men høyst etterspurt fotballspilling med minstemann. Obligatorisk daglig, på linje med mat og vann for ham...)

torsdag 20. september 2012

ingenting, hurra!




- Du mamma, skal vi noe i helga - er det noe spesielt som skal skje, liksom?
Tre spente kveldsmatunger...

- Hmm, la meg tenke, nei jeg tror ikke det er noe spesielt denne helga...

Tre små i kor:-ÅÅÅ så fint!! Da kan vi gjøre hva vi vil!

Ja - det kan vi - vi kan ha fri. (Jeg tror at for denne familien er det de aller fineste helgene - de som er åpne og klare for å ha fri. )Og ideer har vi jo...

Storebror mener at vi skal ta en tur i en skog på den andre siden av byen - der han vet at det ligger et elgskjelett som vi kan grave opp. (Tja....)

Den nystarta førsteklassingen vil drikke sjokolademelk. (Hele helga?)

Niåringen lister opp alt hun har av planer. Hun trenger virkelig en hel helg. Hun skal rydde nye og gamle ting på rommet. Hun skal skrive brev til en sommerskolevenninne. Hun har planer om å lage en larve av filt og perler. Hun har ny pianolekse. Og...

Vi er to av samme slag. Jeg vil også gjerne rydde. (Det gjør godt å få gjort det i blant - selv om jeg forkynner det glade budskap om å leve i og akseptere mylder og rot...) Og få oljet symaskina og sydd litt. Og så er det masse epler som trenger litt behandling på kjøkkenet for å gå en god vinter i møte. Og hvem vet, kanskje vi kan finne et loppemarked (jeg vil gjerne slippe elgskjelettet...)

Mest av alt gleder vi oss til at pappakjæresten kommer tilbake etter en lang uke med mye reising. Og så skal vi fyre i ovnen og sove lenge og være sammen.






lørdag 15. september 2012

dette livet



Det er en fredag ettermiddag når en sliten mamma vakler hjem fra byen og ikke orker noen ting og ikke tåler jakker på gulvet og uryddede skolesekker og ingenting ellers heller og synker sammen på kjøkkenet og gråter og synes verken hun får til jobb eller mammaliv for tida. Og så får hun varm te. Og tre små og en stor som trøster og steller.
Og så tenner vi lys og lager fredagsmiddag og det roer seg i huset.

Det er en lørdag full av sol og blå himmel og modne epler og tre unger som ivrig høster kurvene fulle, en pappakjæreste som snekrer og snekrer, en Lillebror som virkelig ønsker seg å vaske opp og gjør det så gullende rent og en niåring som vil ta på seg klesvasken framover og henger opp og rydder tørre plagg og lærer seg ullvask og en Storebror som alltid har en hjelpende hånd... og det er en god gjeng som hjelper hverandre og steker lunsjvafler sammen ute på den nysnekrede uteplassen, mens eplesyltetøyet koker inne og det finnes håp for slitne mammaer i solskinnet - det finnes til og med varm kaffe og en stol å sitte på i blant. I sola. Med solbriller og glitrende høstfarger.

Og det blir en lørdagskveld, med alltid mer oppvask og klesvask og god mat og tre unger som samles rundt en film og det er brennende lys og god varme i ovnen og en pappakjæreste som fortsatt snekrer der ute og en mamma som får et glass vin og orker å holde det hele sammen - for det er jo dette livet som teller.


tirsdag 11. september 2012

men mat må vi da ha (ad matpakkedebatten)



- og de yngste av oss skal jammen ha mange matbokser gjennom årene.

Men nå er det visst matpakkesmøringa som skal til pers. For her har man diskutert koppekaker hele vinteren. Og det er jo virkelig noe som er lett å kritisere, overstæsha og oversukra og fullstendig overflødig som det er.
Og så var det mammablogging generelt. For noen av oss har visst gått glipp av den skjulte regelen om at de kvinner som har barn ikke bør skrive - det blir så lett preget av nettopp av at det finnes barn og sånt noe her livet (og det kan jo ikke bli samfunnskritisk nok eller hva det er.) Og de som skriver noe fint og koselig om det å ha barn, eller puste ut med en tekopp midt i lekselesing og middagsstyr - de må jo rent ut være ramlet helt av lasset og burde i hvertfall ikke slippe til på blogspot.

(og hvis jeg tenker meg om så hadde vi vel samme runden rundt juletider også, da var det jo adventskalendre som ødela likestillingen og det meste annet... - eller husker jeg feil?)

Men nå er det sannelig matpakkesmøring. For noen har kommet på at det går an å skjære opp grønnsaker eller legge middagsrester i en boks til minstemann. Nemlig. Og det er sikkert fint - men den som kommer på noe så ufattelig originalt og ikke minst ekstragavant må for all del ikke fortelle det til noen andre. Og hva hun enn gjør - så må hun ikke ta bilde av det!

For da får visst alle andre prestasjonsangst.
Eller da torpederer man feminismen, likestillingen, samfunnsutviklingen, samfunnskritikken. Eller...
I hvertfall er det feil. På en eller annen måte.

Jeg blir jo litt matt. For mat skal jo folk ha. Og matpakker skal småtrolla ha. Og er det noen som lager det både litt fint og litt sunt - så ære være dem. Mat skal da ungene ha. Vårt lille hjørne av verden er et overflodshjørne - der det jamt over er for mye av det gode - og den er i hvertfall full av restauranter og kokebøker rettet mot helt andre settinger enn norske skolemåltider. Voksenverdenen flyter over av alskens dyre og fancy retter med fast og flytende tilbehør og som folk kan lese om og drømme om og kanskje oppsøke eller tilberede en gang i blant.  Det er da ikke så merkelig at noen tar bilde av en matpakke også....


Det er mye hverdag her i heimen. Lite interørblogging. Lite koppekaker med rosa glasur. Det er vel stort sett stabilt og grovt og hjembakt. Men det skal det da i hvertfall være - uten at vi skal skjems. Og finner jeg på å dele en agurk på tvers, så skal jeg da stå for det også.

Så smålige kan vi da ikke være at vi får prestasjonsangst av matpakker.  Da blir det et hardt liv! Skal vi følge det resonnementet, så burde jo heller ingen trene, vaske vinduer,  ta på seg frivillige verv i nabolaget eller ta på neglelakk. For vi andre kan jo bli slått ut av prestasjonsangst, ikke sant?

Vi er gode på forskjellige ting. Vi må da kunne leve med et mangfold av ferdigheter. Også i matboksene.

Og selv om vi smører matpakker, til og med ruller salamiskivene i rull eller putter druer i en liten boks, - så kan vi klare flere ting på en gang. Det er ikke gitt at matpakkesmøring hemmer oss fra samfunnsanalyse og samfunnskritikk. Og det er på ingen måte gitt at samfunnet blir bedre av å gi ungene dårligere mat. Men vi må snakke med ungene også. Om Nord-Korea og Obama og 22. juli og Sigrid og norsk oljeøkonomi og maktfordeling og ressursulikhet og takknemlighet og ansvar. Og gi dem mat. Og lære dem å smøre sjøl og redde verden så godt de kan.





fredag 7. september 2012

slippe dem fri!


Navlestrengen tøyes gjennom årene. Vi venner oss til at de små har større og større handlingsradius og lengre tidsrom vekk fra oss. Det er riktig vei. De er små og store og skal ha sin trygge base - og erobre sin frihet til å leve sitt eget liv. Mene sjøl. Tenke sjøl. Ta ansvar. Komme hjem i tide. Ordne opp. Være trygge i en verden de skal bygge for ei framtid jeg ikke kan styre fullt ut.

Men det er ikke alltid lett å slippe fri. Omsorg og bekymring holder igjen. For vi slipper dem jo da også fri til muligheten til å ta dårlige beslutninger, komme for seint, gjøre egne feil og til og med bli redde og usikre der alene.

Alt til sin tid. Men når er den tida? Når er du klar, lille venn? Vi skal ikke holde deg igjen - men vi skal heller ikke dytte deg for fort avgårde. Balansegang, balansegang.

Det er ingen entydige svar. Men en må kjenne sitt eget barn, se at også søsken er forskjellige og takler nye utfordringer forskjellig. Og om nødvendig jobbe med å slippe tak i kontrollen og navlestrengen selv også...

onsdag 5. september 2012

underveis og stykkevis og delt




- slik er livet ofte. Vi er jo på vei - men slett ikke i mål. Vi får gjort litt og ønsket så mye mer. Andre er sikkert mer fullkomne og perfekte og følger alle sine planer, ikke sant...?

Det er en rikdom å ha en fleksibel jobb, og ofte hjemmekontor og egenorganiserte dager. Men tida strekker jo ikke til allikevel. Familiemylderet tar over - pc-en skrus av - og må på igjen på kveldstid.  Jobbinga skjer i en stue der hybelkaniner og Aftenposten Junior kjemper om plassen under sofaen - her er en barnevev med et prosjekt underveis, her er nok av lego på gulvet til et eget lokalt legoland - og et tørkestativ fullt av rent tøy som koser seg i solskinnet foran den åpne verandadøra (og som sikkert blir ryddet vekk en dag eller natt).  Og mye mer.
Stykkevis og delt. Skritt for skritt. Noe i dag og noe i morgen. Vi kan sette oss med en tekopp og se barnetv sammen midt i rot og mylder - vi kan la oppvaska stå og gå ut i solskinnet og plukke epler - vi kan vaske i gangen en annen dag og det blir natt og ny morgen og nye sjanser hver dag.

Rett og slett underveis.

Det er behovet for å være litt raus med seg selv her i livet. Det er vägen som er mödan värd, som Karin Boye skriver. Vi får lov til være med - underveis. Så lenge det blir nye dager, er ikke målestokken at vi skal komme i mål - men at vi er underveis.

tirsdag 4. september 2012

til låns....




I dag har en familie her i området fått vite at de har mistet jenta si for alltid. En ungdom i nærmiljøet kommer aldri hjem mer. Hun ble funnet til slutt. Men hun er borte.

"Vi har dem bare til låns". Sier min kloke venninne. Dette som vi alle kjenner på kroppen - når vi våker, frykter, bekymrer oss for hvordan det skal gå de små vi får holde, stelle, støtte, låne - noen år.

Og jeg holder rundt mine - og slipper taket, lar dem vandre ut i verden - og tar i mot igjen.
Og det er sko og grus og sekker i hele gangen, og jeg kommer aldri til bunns i skittentøyet, og noen må danse midt i middagen og kan aldri sitte rolig - og takk og pris for det hele.

Så lenge jeg får lov til å ha dem til låns.

sommertrass!



Jeg kan ikke huske noen sommer - i hvertfall ikke siden jeg var barn - da jeg har badet både i mai og i september. Det har vi i år - hele familien - svømt og svømt langt til hver og en av oss å være. Senest nå i helga - utrolig fint.

Det er litt av en sommer!

Det har vært uendelig mange utemåltider, med og uten varm genser. Grilling. Bålplass. Nysnekret uteplass her hjemme.

Det har vært en utrolig rik bærinnhøsting - jeg har fortsatt bringebær å hente inn.

Vi har gått barbeint. Vi har samlet skjell. Vi har plukket blomster. Det har vært sol mange ganger i uka - og det er lenge til det blir snø!

Vi har en stor veske med regntøy til hele familien. Den blir med oss i bilen overalt. Men det er faktisk mest vanlig at den får stå urørt. Jeg har ennå ikke funnet igjen regnbuksa mi - som forsvant en gang på forsommeren - og det har gått helt fint uten! Så jeg er helt sikker på at det ikke har regnet hele tida.

Vi tar dagene som de kommer. Vi legger planer som passer været og hva vi har lyst til. Da får vi mye ut av hver dag - og mye MYE sommer ut av sommeren.

Det var shortsvær og barbeintvær i går også. Det er ingen selvfølge i september.

Jeg orker virkelig ikke klage på sommeren og sommerværet. Da har jeg jo ingen sommer å glede meg over, da! Jeg trenger så inderlig inderlig sommmer hvert år - og da må jeg ta den jeg får og gjøre det beste ut av den. Det er ingen bytterett.

Dette er min sommertrass: Jeg tar den sommeren jeg får og jeg vil jammen meg glede meg over den - uansett!

kutt opp!



Det kan bli for mye for noen og enhver. Når en er minstemann i flokken, verdens sterkeste seksåring med alle følelsene, alle ønskene, all tiltakslysten og alt som skjer - så kan det i blant bli behov for å brøle litt.
Da tyr Lillebror til sitt egenkomponerte stoppsignal - kombinasjonen av "kutt ut" og "hold opp" - nemlig:

KUTT OPP!

Det forstår vi.

Ha en fin dag!
(Bildet er nesten helt urelatert - men det er seksåringen, her superfornøyd, i ferd med å grille perfekte marshmallows på den fine bålplassen vi har laget av den gamle bryggerpanna.. Her lager vi de fleste middagene når vi er i sommerhuset..)