tirsdag 31. juli 2012

et nytt sommersted

Her var vi i helga. Med fem soveposer, tre kosedyr og fem par støvler. Og skurekoster og søplesekker. Vi begynte å bli litt kjent. Vi fant badeplassen. Vi kjørte vekk et helt trillebårlass med plastblomster og samlet sammen nips og naps og pyntetallerkner nok til fire loppemarkeder. Vi banket madrasser. Vi fant en gammel bryggepanne som kanskje kan bli til en grill. Jeg vasket hele helga, men vi fikk også sagd ned noen trær.

Det er nesten for spennende. Det er nesten for stort. Det er mye - mye - som må ordnes. Det er mye mer møkk enn vi så på visningen. Vi oppdaget flere bygningsmessige utfordringer enn vi visste om.

Slekta kom på kaffebesøk og koste seg - sa gode ord og ga gode råd.

Vi brant lys og lykter i skumringen og hengte opp huske og taustige i det store treet. Vi lagde popkorn. De voksne tok et glass rødvin på trappa i mørket. Veslejenta laget dokkestue i en kommode. Ungene kranglet om taustigen (må vi ha tre taustiger til tre barn?). Vi skal finne et lokalt loppemarked som kan ta i mot ditt og datt....

Vi har lengtet etter noe. Vi leter nok fortsatt litt etter vårt eget sted midt i det nye, store og ukjente. Men vi gleder oss og har sommerfugler i magen for neste gang vi kommer - da kommer vi tilbake til vårt nye sted.

onsdag 25. juli 2012

sommerdager


Vi har så inderlig sommer! Dager fylt av sand og vann og bær og sol og regn og inne og ute og nytt og kjent. De beste dagene som bare er og er og er. Vi plukker bærene - henger opp klesvaska - spiller litt kort med Lillebror - leser ut en bok - pakker en sekk - spiller litt fotball - tegner, strikker, luker, snekrer - tar en tur eller ikke - skravler og fjoller rundt matbordet - har seine, lyse kvelder da småtasser får tøye leggetidene og være en frydefull søskenflokk som løper og tuller ( - i kveld fikk vi til slutt de to minste inn etter en storjublende fektekamp sittende på hver sin huske, fektende med sukkererter!)
og så sovner glade og slitne med nye skrubbsår og myggstikk og kanskje, muligens nyskrubbede føtter etter dagens barbeintløping...

Det skjer så mye på en dag - særlig disse åpne, frie dagene da vi har rom og tid for så mye. Når det ikke er så mange planer at tida blir trang og liten. Kreativitet og ideer finnes det nok av. Men det må få plass - og det har vi nå.

Det er så mye å glede seg over. Det er sol mange ganger i uka. Og tordenvær og pøsregn er faktisk både skummelt og spennende. I bilen ut til Mormor og Morfar lytter vi til en ny lydbok. På Mormors stabbur finnes gamle skatter - veslejenta drømmer seg vekk i Oldemors gamle glansbilder og papirdukker - fra 1920-tallet. Onkel har en kasse full av Hardyguttbøker som Storebror får låne med hjem. Det er jordbær. Det er bringebær. Hagen vår er full av roser. I morgen blir det bading.

Det er godt å være en familie som er sammen nesten hele dagen dag etter dag. Det gir en god rytme i livet. Vi gjør ikke alltid noe sammen  - men vi er sammen. Tilgjengelig og tilstede. Søskenflokken nyter søskenleken sammen - dag etter dag etter dag.

"Nå har jeg hatt sommerferie så lenge at det kjennes helt vanlig," smilte Storebror tilfreds i dag. Slik skal det være.

søndag 22. juli 2012

22. juli

Hver 22. juli baker jeg kaker og plukker blomster. Roser og prestekrager fra hagen. Blomstrende oregano. En stor sjokoladepavlova som skal pyntes med bær. Får ryddet litt ekstra. Hvert år.

For ni år siden fødte jeg en datter ti minutter før midnatt den 23. juli. Så blir det baking og pynting som står på planen den 22. Hvert år.

Også i fjor. Det var en regnværsdag og kakebakst passet godt. Til vi hørte drønnet helt fra sentrum - og seinere skrekkberetningene fra Utøya. Og vi bakte ferdig - men vurderte om vi måtte komme oss ut av byen - om det var trygt her. Og jeg gjorde ferdig presanger i søvnløse nattetimer. Og skrekken preget oss - men vi blåste ballonger og samlet oss om den vesle.

Og i dag - har jeg bakt og ryddet. Ryddet og vasket etter Danmarksferie. Heiet på storebror og lillebror som har sine pakkeprosjekter. Bursdagskjolen ble sydd ferdig i går natt. Og radioen har fulgt oss hele veien. Minneord og vakker musikk. Tårene har trillet på mange av oss. Vi har forklart og vi har repetert sammen med barna. De spør mer enn i fjor. Så fyller vi ut der de etterspør mer - og vi tenker over så mangt og alle synes at vi må ha et stille minutt før middag.
Og barna slikker slikkepotten og gleder seg til glasur i morgen. De store tankene om det gode og det onde møter gleden over alt for mye sukker og forventningen om morgendagen.


De er ganske små. De kjenner ingen Utøya-ungdommer selv. Men dette er deres land, deres historie, deres barndom og det er det fellesskapet de lever i og skal bære videre. Og 22. julis historie er en del av det som for alltid er knyttet til kakebaksten til julibarnet.



onsdag 11. juli 2012

Det vesle huset - og voksne og barn




"Før hadde Laura alltid hjulpet Pa med arbeidet hans. Da hun var ganske liten, ute i Storskogene, hadde hun hjulpet ham når han støpte kuler til børsa, i indianernes land hadde hun hjulpet ham da han bygde hus, og ved Plommeelva hadde hun hjulpet til når han stelte dyra og i høyonna. Men nå kunne hun ikke hjelpe ham, for Pa sa at jernbaneselskaet ikke ville at noen andre enn han skulle arbeide på kontoret."


Dette var noe av innledningen til det kapitlet vi leste til kveldsmaten i kveld. I boka "Det vesle huset langt mot vest" som er den sjette boka Laura Ingalls Wilder skrev om sin barndom på 1870-80 tallet med nybyggerliv i USA.
Dette er tredje gang vi leser alle bøkene igjennom sammen med ungene. For første gang er også Lillebror spent tilhører. Tidligere runder har han vært for liten - men nå er han midt i dette og følger Lauras familie som oss andre. Den første boka starter i Storskogene i Wisconsin når Laura er en liten jente på fem år. Familien er så godt som selvforsynte med jakt og jordbruk og ordner alt selv. Så reiser de vestover med prærievogna - finner stadig nytt land - Pa bygger opp hus og fjøs og graver brønn og ordner alt. Ma steller måltider og stryker og lapper og syr klær midt i villmarka. Søndagene holdes hellig. De er langt fra folk i lange tider og må alene kjempe mot sykdom, ville dyr og præriebranner. I dette vokser de tre jentene Mary, Laura og vesle Carrie opp.

I den sjette boka er også vesle Grace født og Laura er fjorten år. Familien forlater det vesle samfunnet ved Plommeelva, der de har hatt både skole, kirke og butikk og egen gård - og reiser videre. Pa skal jobbe på jernbanen som bygges vestover og vestover. Det er en ny tid. De vil lete etter et godt sted for en ny gård - men i mellomtida bor de i brakker på jernbaneanlegget. Her er verken skole eller kirke. Overgangen fra Storsskogenes selvbergingssamfunn og jordbrukslivet og landsbyfellesskapet ved Plommeelva til et samfunn preget av langdistansetransport og en framvoksende pengeøkonomi gir andre rammer for familiens liv. Det kommer tydelig fram i den siste boka som er oversatt til norsk - nemlig "Det vesle huset og den lange vinteren". Her lever Laura og familien gjennom en nødsvinter der snømengder og kulde stanser togene og dermed forsyningen til byen de lever i. Pengeøkonomien og langtransportens avhengighetsbygging blir tydelig. Det finnes ingenting å kjøpe. Det finnes ikke mat. Det finnes ikke brensel. Den vesle familien sliter døgn etter døgn for å holde seg i live. De får bruk for alle sine kunnskaper om å greie seg selv - men det er en sterk kontrast til det selvbergingslivet de levde i vel så strenge vintre i Wisconsin. Det er her i bysivilisasjonen og pengeøkonomien de nesten bukker under.

Å - vi elsker disse bøkene! Og vi har lært så mye og levd oss så inn i disse bøkene i de åra de har vært kveldsmatlektyre her i huset. (Vi leser veldig mye annet også - men vi vender liksom alltid tilbake til disse). Bøkene beskriver i detalj hvordan Pa støper kuler til børsa i Storskogene, eller hvordan de lager en lås til en dør i indianerenes land, eller hvordan de snurrer halm dagen lang for å få noe å brenne for å overleve gjennom den lange vinteren. Det gir en innsikt i konkret, fysisk, faktisk virksomhet - som en gang telte for å holde seg i live. Jeg ser at ungene suger det til seg og nyter denne kunnskapen og denne kjennskapen til dette livet - og at de samtidig kjenner seg igjen i Lauras barneblikk på livet sitt.

Og så - dette ene lille sitatet da - det sier også sitt om den store utviklingen - eller endringen - som skjer i denne familiens liv gjennom disse årene - og hva det har å si for barnas rolle i det hele. Laura er nok den som følger Pa mest - i den grad en småjente i den tid fikk følge med på mannsarbeid. Uten sønner i familien - og med Mary som den eldste som trives best med huslige sysler og som i blir blind av sykdom - så er det alltid Laura som er Pas nærmeste hjelper. Dermed kan hun også mange år etter beskrive alt dette så i detalj. Men da Pa blir funksjonær for jernbaneselskapet, skal føre regnskap og betale ut lønninger - da blir barnets nærhet til voksenlivet avgrenset på en ny måte. Her kan hun ikke lenger følge med ham dag for dag. Avstanden mellom barnet og den voksne øker i det nye samfunnet - når Pas virke ikke lenger er praktisk, fysisk, direkte knyttet til familiens overlevelse, husbygging, jakt osv.

Vi kan jo kjenne oss igjen. Vårt samfunn - i så stor grad bygd opp på skiller mellom de voksnes og barnas liv og virke. Jeg kjenner det igjen - og jeg kjenner igjen min motstand mot dette. Jeg ønsker at vi skal ha nok fellesprosjekter og fellesvirksomhet i denne familien. Vi skal dra lasset sammen og sammen kunne gjøre noe som teller for familiens liv og hverdag. De voksenjobbene som trekker oss vekk - og bare sørger for vår deltakelse i pengeøkonomien. skal ikke få avgjøre hvordan vi organiserer dagliglivet vårt og familielivet vårt.

Så - jeg kommer til å tviholde på å gjøre mangt og meget fra grunnen av og gammeldags fortsatt. Tidkrevende og fellesskapsbyggende.

Ha en god sommerkveld og sommerdag!

fredag 6. juli 2012

at dere orker!



Vi har lenge ønsket oss et sommerhus, ei hytte, et nedslitt norsk småbruk, et lite torp i en svensk skog - noe sånt. Til en billig penge. Med plass ute og inne. Noe gammelt og skakt og uoppusset, men gjerne med tett tak. Og en vedovn. Kanskje brønn og utedo (eller innedo - greit det også). Og så vil vi gjerne ha noen uthus, kanskje og noen trær å henge husker og hengekøyer i.
Så kan vi snekre og male og lage en koselig bålplass ute og en tegnekrok inne og steke vafler og jodle høyt uten at noen naboer blir forskrekka. Sånn tenker vi oss det.

Og så tenk - så er det noen - faktisk mange -  som lurer på hvordan vi i alle dager kan tenke på å orke noe sånt! Kjøpe noe som er gammelt og som kanskje trenger litt fiksing. At vi må opp på en stige eller hogge ned noen trær og sånt. At vi orker. Nei, det vil ikke de i hvertfall.

Jeg kan godt skjønne at noen vil ha alt helt glatt og ferdig når de skal på ferie eller bort ei helg. At alt er moderne og velfungerende fra før. At alt er enkelt. At en kan sette seg rett ned med kaffen - uten å hente vann og fyre i ovnen eller hva en nå må... Jeg skjønner det.
Jeg tror at det jeg ikke skjønner er hvorfor det er så vanskelig å forstå oss andre - oss som liker å "gjøre noe" - som liker å gå ut i støvler og ta i et tak, fikse noe, få møkk under negla, bygge opp noe sjøl. Hvorfor er det så merkelig?

Velvel. Det viktigste er at vi skjønner det selv. Vet hva vi liker. Vi liker å ordne! Og så er vi ganske bedagelige og underveisorienterte også. Vi tåler fint å slappa av midt i alt som må gjøres. Vi steker gjerne vafler midt på en byggeplass eller spiller kort uten at gulvet er vaska. Alt er midlertidig her i livet uansett. Det som gjør det meningsfylt er å være med.

Så vi gleder oss. Følg med, følg med....

mandag 2. juli 2012

lagre opp et sommerlager

Gripe hver stund. Jeg trenger hver stund av sommer. Lagre opp. Alt jeg kan. Jeg er ikke skapt for vinteren i Norge - men sommeren, den er min!

Fjorårets sommer strevde jeg med av mange grunner. Lette etter roen. Lette etter framtidsvisjonene. Lette etter sommeren i meg sjøl. Omsider en julidag i fjor kjente jeg at nå er vi der, nå har vi den gode sommerrytmen i oss. Dagen etter falt det meste i grus i dette landet og vi måtte begynne å bygge oss opp igjen. Høsten kom så tidlig i fjor.

Derfor også trenger vi å kjenne at det er sommer nå. Det må være nå!Og da er det det med å gripe dagen - ta den som den er... Jeg vil ikke klage over at det er mange dager med ullgenser og regntøy. For det er jo sommer allikevel. Jeg har røde støvler og rød regnfrakk og jeg er vanntett.

Jeg vil ikke tynges av at jeg enda har jobbeuker framfor meg - for jeg har sommerunger med gode fridager og det er grus i gangen og blomster i hagen - og jeg kan ta en tekopp i morgensola på kjøkkentrappa før jeg løper til t-banen. Og snart er det meg som starter ferien - og da er sommeren fortsatt rundt oss og foran oss.

Det er juli. Det er plutselig allerede juli - og det er ikke noe å klage på - da er vi midt i alt. Det er mange soltimer hver uke tross alt. Det er lyse netter. Det er spennende tordenvær og flotte regnbuer. Det grønnes og gror. Sommertøyet er framme - og ulltøyet likeså - og på regnværsdager får vi gjort så mangt, snekret hyller, spilt spill og sydd flere sommerplagg til store og små. Lillebror har saftbutikk i porten og tjener to kroner. Åtteåringen planlegger niårsdag. Tiåringen konstruerer en monstertruck som kan kjøre over bekken i skogen. Vi kaster oss på syklene og får en familietur til det store vannet i skogen en kveldsstund, for kaldt til å bade - men vi har shorts og ullgenser og sykler og oppdager en labyrint i buskene. På veien hjem er det nesten modne markjordbær. Det er lov å legge seg litt seinere - ting haster mindre (unntatt denne jobben da... - men den eier meg ikke hele døgnet) - det er sommerkveld med klesvask og blomsterbuketter fra hagen og veikanten og sneglejakt og donaldbunker som noen burde rydde og våte sko som burde bli tørre til i morgen og en bok jeg skal lese enda mer i før jeg sovner før en ny sommerdag....

søndag 1. juli 2012

livet går videre!

Fredag morgen denne uka. En tidlig våken, dynevarm, storsmilende og storkosende seksåring våkner i armene mine. "I dag er den siste dagen min i barnehagen, Mamma!"

Ja. Den siste dagen. Den siste dagen for alltid. Den siste barnehagedagen i livet, rett og slett. Vår siste dag som barnehageforeldre også....

"Hvordan føles det da, gutten min?"

"Rart. Og trist. Og fint." Svarer den rødhårete og blide morgengutten.

"Det er jo rart å slutte. Og så er det trist at jeg ikke får være sammen med vennene mine." (De fleste av dem begynner han på skolen med igjen om et par måneder. Og alle bor rett rundt hjørnet uansett...).

"Og så er det fint - fordi det betyr at livet går videre!"

Seks år. Sommer. Klar for at livet går videre.