mandag 28. mai 2012

slik var de, ungdommene ved vannet


Pinseaften - men på dagen. Sol og sommer og skogstjernet vårt. Vårt "hemmelige sted" (vi må nok fortelle alle disse menneskene at det egentlig er hemmelig, ler vi til hverandre når vi hører lyd og latter fra mange når vi nærmer oss).

En stor ungdomsgjeng har slått seg til på berget nærmest vannet. Vi finner en fin plass til vår egen lille familie litt lenger opp i sola. Vi er her igjen. "Nå er det den første turen til tjernet i år". "Hver dag går vi hit" - smiler ungene. Det er så godt å vite at sommerdagene er i gang - at dagens og årets opplevelser kjeder seg sammen med somrene før - og somrene som kommer (håper vi....)

Jeg ser på ungdommene. De ser ikke oss. (Naturligvis). De ser hverandre og er midt i sitt eget fellesskap. Gutter og jenter, 10-12 stykker- Jeg gjetter en tiendeklassegjeng som har avtalt å møtes nå på slutten av skoleåret, 15-16-åringer. Det er tydelig at de kjenner hverandre, er trygge på hverandre. Tøyser, flørter, diskuterer, organiserer felles mat, stuper uti, dytter hverandre i vannet, smører solkrem, spiller musikk, lever, leker, er unge og glade og trygge. Tar til og med ansvar for å få med seg all søpla da de går, for en gjeng! Tar vare på hverandre, tester hverandre ut, hører sammen. Slik ser det ut.

Og mens jeg følger med på mine egne tre små - som også er midt i det lyse sommerlivet og kaster seg ut i sommerens første bad - så ser jeg denne ungdomsflokken på berget her ved vannet, ser fellesskapet, ser og ser med tårer i øynene.

For disse levende, glade, sammensveisede ungdommene på utflukt, - her ved et norsk lite ferskvann, på et berg i en skog - de er som de ungdommene som søkte fellesskap og sommerglede på en skogkledd liten øy i Tyrifjorden i fjor sommer. Slik var de også. Ungdommer på sommerleir. Flørte, dytte, dele potegullpose og grillmat, diskutere, tulle, sammenligne bikinier og nyte sola og fellesskapet.
Slik var de også. Slik var de også. I vannkanten, i starten av livet, i gleden, i sommeren. Slik var de også.

søndag 27. mai 2012

endelig sommer - alt kommer


Etter en kald april - og kald mai, fram til den søttende - så kommer nå plutselig alt! Alt på en gang. Alt grønnes, blomstrer og strekker seg samtidig, det er så frodig og grønt og fargerikt at det er en fryd. Syrin, klematis, hagtorn og kaprifol, rosene knopper seg, alt strekker seg. Jeg fyller vaser med syriner for å ha med meg syrinduften både ute og inne.  Jeg gleder meg over å kunne gå og vanne om kveldene. Det spirer i den vesle kjøkkenhagen. Det blir kvelder på verandaen. Det er sneglejakt - og det er mygg. For få, få dager siden var det strømpebukser og ullsokker. Nå kan vi knapt nok ha på oss lite nok, og det meste av ulltøyet ryddes vekk - for denne gangen.

Og vi har gode langhelgsdager hele gjengen. Pakker sekkene, baker piknikbrød og rusler til tjernet i skogen. Vannet er så godt og varmt, allerede! Reiser på tur til nye strender. "Dette har vært en fin dag, ikke sant," nikket det ene barnet til det andre på en ny strand ved et tjern i en annen skog. Og så bygger de et steinhotell med bambushage av sand og pinner, eller hva det nå var...
Og om kvelden er det vannkrig i hagen og høytlesning på kjøkkenet, og så sovner en så godt. Og enda er det en hel dag igjen av denne vesle pinseferien vår....
Så godt det er. Så etterlengtet. Sommer.



onsdag 23. mai 2012

sånne dager

Akkurat for tida har vi sånne dager som vi i denne familien "egentlig" tror at vi egentlig ikke har (fordi vi velger annerledes, liksom - ro og tid og sånn, altså....). Men de dagene er der for oss også - da det er for mange poster på programmet sånn samlet sett på oss fem. Egentlig mer enn det går.

Men det går det også. Vi bygger på lærdom fra slik vi "egentlig" har det, fra de jevne rolige regelmessige dagene og bruker det for alt det er verdt. Vi legger opp de ekstraordinære dagene slik at den jevne hverdagsrytmen ivaretas mest mulig for flest mulig. Vi forklarer og gjør det ekstraordinære og tettpakkede oversiktelig for de små. Vi sørger for god og skikkelig mat underveis hele dagen, store gode matpakker, middagsgryter klar kvelden før. Vi trenger krefter når det er for mye. Vi får hjelp av gode mormor til å lappe sammen ettermiddagene. Vi passer på at når vi lander sammen, så holder vi rundt hverandre og har tid til å høre og snakke og trøste og ta igjen for strevsomme dager. Vi skriver huskelister og arbeidslister. Det blir lesestund til kveldsmaten, uansett.

Og jeg kjenner at det igjen er sant - det med det som gir og det som tar krefter. Jeg favner en skravlete sliten ungeflokk en kveldsstund og steller og stuller. Jeg lager flere kostymerekvisitter til kor og teater i en mørk kveld. Jeg koker morgendagens gryte og skriver liste til mormor og legger fram klær. Og vet at verdens sterkeste seksåring kommer til å krype inntil meg og gi og få styrke og nærhet en hel natt - ganske snart.


fredag 18. mai 2012

deltaker eller observatør


I en god del år - mellom egen barneskoletid og inntil jeg fikk egne barn (en god del år!) - var jeg forholdsvis ambivalent til 17. mai. Ikke fordi jeg ikke syntes at nasjonaldag med barnetog og bjørkeløv er helt ålreit - men fordi jeg ikke visste hvordan jeg selv skulle kunne passe inn på denne dagen. Hvor var min plass? Hvor hørte jeg til? Jeg visste ikke helt hvordan jeg kunne være en deltaker - ikke bare en observatør...

(Og det er jo verdt å minnes, for noe av det vi holder høyt som en fane for dagen, er jo nettopp dette at søttende mai skal være for alle, for fellesskapet og tilhørigheten. Men så har vi kanskje alle noen minner om å falle utenfor.)

De siste ti åra har det vært enklere. Særlig siden førstemann begynte på skolen. Jeg slipper å lure på hva jeg skal, hvor jeg hører til. Jeg har lagt søttendemai-ambivalensen til side. Jeg tenker ikke så mye over det, jeg krysser av på lister, melder fra om ettermiddagsvakt på kafeen på skolen, plotter inn tidspunkter for koret, pakker vannflasker og plaster, t-banekort og ekstra strømpebukser og er beredt. Jeg er midt i mylderet - midt i dugnadsgjengen. Jeg er en av de som står med strykebunker kveldene før. I år måtte også regndressene være nyvaskede. Jeg baker til kakesalg og til egen feiring. Jeg er oppe før hanen galer og fester sløyfer og fletter hår. Jeg har barn som synger i kor fra morgen til kveld - som går mange kilometer i tog - og vi følger og roper hurra og har ansvar for potetløp og selger kaker og pølser. Vi kjøper lodd og vinner aldri og til slutt bærer jeg verdens sterkeste seksåring hjem seint på ettermiddagen, mens pappaen fordeler innleverte kakefat til dagens kakebakere...

Fellesskapet skal være stort og mangfoldig. Det skal være rom for mange måter å forholde seg til søttende mai på. Mange måter å delta på. En felles festdag med is og pølser og alvor og glede - det er helt greit. Det er ikke den dagen vi risikerer å bli skummelt isolasjonistisk-selvgode-nasjonalistiske. Det er is og bjørkeløv nok til alle. Men alle de andre dagene - da skal vi passe på.

Det er godt å tilhøre dugnadsgjengen. Det er godt å være deltaker..
Og alt til sin tid. Kanskje blir jeg en mer distansert observatør en gang i en fjern framtid? Eller kanskje blir jeg en evigvarende frivillig kaffekoker! Det gjør jo godt!

tirsdag 15. mai 2012

velge tid


I dag er det den internasjonale familiedagen. UNICEF i Norge har valgt å sette fokus på barn, familier og tid, på sårbarhet, utbrente og overorganiserte barn - og på forholdet mellom voksnes jobbetid og familietid. Det er et viktig tema.
Vår tid er fylt av så mange muligheter. Det skal vi være takknemlige for og sette pris på. Men det gjør også at vi må være flinke til å velge. Vi kan ikke gjøre alt. Vi kan ikke stappe døgnet helt fullt.
Spesielt ikke for barn. Barn trenger tid til å bare være barn. Til å leke, snurre rundt, finne noen pinner, tenke ut et mysterium. Barn trenger også tid til å ta seg inn - til å hvile. Og barn trenger nærhet, samtale og trygghet. Det går ikke an å forhåndsplanlegge dagen med aktiviteter - og så tro at en kan plotte inn en dyp og meningsfull samtale kl 1915. Den kommer ikke på den måten, den gode samtalen kommer smygende når det er rom for den. Da må vi jo også kunne ta i mot den.

Selvfølgelig skal vi leve i mylder og muligheter.  Men vi må også skape rom for det uforutsette, det fantastiske, det nære, det kreative. Ikke tro at vi kan planlegge alt på forhånd.

Dette gjelder både barn og voksne. Vi har mye å lære av barn på dette feltet. De er i seg selv eksperter på å leve "her og nå". Ikke ta denne ferdigheten fra dem med å legge opp et for stramt løp.


søndag 13. mai 2012

i helga?

Hva skal dere i helga, da?

Tja - hva skal man si? For hva skal vi?

Det første jeg tenker på er hvordan helgene er fulle av matlaging. Familien med sultne folk - og andre som kommer og går. Alle skal ha mat mange ganger om dagen. Gjerne få bakt litt ekstra også - brødene i fryseren forsvinner før en aner.. Så jeg er jo en del på kjøkkenet hver helg, - med de som får lyst til å hjelpe til. Etter mat kommer rydding - og så er det snart mat igjen....

(men det er mer, joda, men heller ikke sånt en snakker om når folk spør - ikke Holmenkollstafett eller noe sånn... bare hageliv og hagesjauing - flere stein er lempet og kjørt bort, vi har sådd i kjøkkenhagekassene, jeg har løpt alene i skogen, vi har hatt lekekamerater ut og inn, jeg har lest avisene, vi har arrangert sykkel-i-trafikk-øvelse for femteklassinger i bitende søndagskulde, jeg har fått lest bøker - og latt jobbskrivinga ligge, kjørt fjørti vaskemaskiner, jeg kommer slett ikke videre med kjolen min - men bunadsskjortene til ungene passer og skal bare repareres bittelittegrann + strykes... og jeg har endelig sydd katteører til husets Cats-sanger...)

Så ikke stort. Men sånn jeg liker det. Mye nært og nyttig.
Har du hatt en fin helg?



torsdag 10. mai 2012

gyldne tider

"Jeg tror vi er inne i en gyllen tid som foreldre, nå." Sa mannen her om dagen.

Det kan være noe i det. Vi har oppegående og sjølgående unger - som mestrer mangt og meget - men som fortsatt plasserer seg selv midt i familien og familien midt i livet.  Familien er fortsatt det primære fellesskapet for hele gjengen. Men som de tre små-store ungene de er - så er de også fullt ut med på å fylle familielivet med innhold, komme med ønsker, forslag og ideer - og de er kjent med og fullt med på å holde familietradisjoner og ritualer oppe og i gang. Vi har alle våre opplevelser og aktiviteter hver for oss - men det grunnleggende fellesskapet som vi alltid starter i og vender tilbake til - det er familien, både i hverdagsliv og ellers. Vi går på tur sammen, ordner i hus og hage sammen, deler måltider, leser høyt sammen, hjelper hverandre, krangler, trøster og løser problemer -  og vet hvor vi har hverandre.

Og fortsatt er vi foreldrene tydeligvis regnet som noen som er til å stole på i tykt og tynt, noen som en kan lene seg til, noen som kan hjelpe og ordne opp - noen som alltid er der. De første de går til. Det er en stor tillit å få - en stor ting å oppleve.

Det kommer nye faser. Alt til sin tid. Det skal vel være noen opprør her i huset også. Det blir også spennende tider. Kanskje er de gyldne på sine måter. Nattevåk og nyfødte babytider var jo en underlig-vidunderlig og fantastisk tid det også.  Gyldne øyeblikk.  Alle faser har vel sitt gyllenskjær og sine tyngre sider. En må bare kjenne etter der en er....


onsdag 9. mai 2012

9. mai

I dag har jeg for eksempel fått denne flotte medaljen!

OG dette flotte smykket, laget av en nøkkel funnet på skattestedet vårt i skogen og deretter malt med gullmaling!
Blomster har jeg masse av - både inne og ute. Noen hang til og med ut flagget i dag tidlig.

Ellers er det en dag fylt av jobb og skole og lekser og frister og dugnader - som vanlig....

- Men kanskje er rabarbraen stor nok til en rabarbrapai i kveld. Det pleier å passe med denne datoen hvert  eneste år....



mandag 7. mai 2012

tid til livet

Jeg har blitt utfordret på dette med familieliv og tid. "Hvordan gjør vi det?" "Har vi noen lure grep?"

Jeg er vant til å skrive mye om dette, tenke mye på det - og vant til å være bevisst på det her i mitt - vårt - eget liv, i vår familie. Jeg deler gjerne. Men jeg kjenner en ambivalens i forhold til å være en gullkorn- og smarte-tips-inspirator. For - alle familier er forskjellige, alle familieliv er forskjellige. Det som er godt og riktig for oss trenger ikke være det samme for deg. Det å sitte som en som kan øse ut av gode tips kan lett bli en slags bedreviter-rolle, en som tror en har smartere løsninger på livet, liksom. Det er ikke meg. Jeg vil gjerne dele. Men livet for oss alle, hver og en må leves - ikke belæres som en "smart løsning".

Dessuten - ja, vi har noen grep og vi har mange tanker. Men det er ikke sånn at alt går greit alltid, det er ikke ren idyll og harmoni, selv et noenlunde bevisst forhold til tid og prioriteringer gjør ikke at en slipper press og stress og hyl og skrik til tider. Og når alle hyler og har stått opp med feil bein først - så er det slett ikke sikkert at mammaen har tålmodigheten på plass.

Så hva skal man si? "Hvordan gjør vi det?" "Har vi noen lure grep?"

Jeg tror jo at det hjelper å holde fast på noen grunnleggende tanker. En kan ikke ha lure grep på alt som oppstår - men en kan ha en slags beredskap gjennom et bevisst forhold til prioriteringsrekkefølger i livet - og en linje i hvordan en resonnerer. For eksempel - starter vi i alle de ytre behovene, kravene, fristene, møtene, oppgavene, prestasjonskravene, alt vi "burde", all tilkortkommenhetene "der utenfra" - og prøver å tilpasse oss. Eller starter vi innenfra, stabiliserer livet for oss i kjernen, og så går ut og mestrer verden som best vi kan.

Og - så tror jeg på å etablere en grunnrytme i en familie. Den endres naturligvis over tid, med ungenes alder, med vår alles utvikling, interesser, alt... Men over tid befester rytmen seg også, vi kjenner den igjen og tøyer og tilpasser den til nye faser i livet. Med en slik rytme mener jeg alle slike små enkle familierutiner og ritualer, alle slike små "på lørdag pleier vi å...", "til kveldsmat gjør vi slik...", "når vi skal på tur, så pleier vi..."., "på fredager...". Våre små ritualer er våre og trenger ikke være mønster for noen. Men de gir en rytme og en gjenkjennelighet, som er trygg, som skaper en identitet og et fellesskap for oss her i denne tette gjengen - og som gir oss noe å vende tilbake til når det er hektiske dager som slett ikke følger noen rytme, når vi er fra hverandre - eller når presset utenfra blir stort - så finnes det rett og slett en rytme å vende tilbake til, falle inn i igjen.

Og - så tror jeg vi må minne oss alle om at livet, selve Livet, det leves nå faktisk hele tida. Det er ikke "etterpå" - når vi får bedre tid, når det blir ferie, når rapporten er levert, når terrassen er bygd osv. Det er hele tida, skritt for skritt. En barndom er kort. Den er nå. Småbarn er de som er aller best på å leve direkte "her og nå", fullstendig oppslukt av en søledam, intenst inne i å fullføre en tegning. Livet med småbarn gir også denne intense her-og-nå-bevisstheten på godt og strevsomt - alt trengs nå! Mat, stell, trøst, løpe til og stoppe en toåring på ferd ut i veien, trøste, stelle... Det er intenst - men det er også en livserfaring vi kan ta med oss når de vokser til, tidsstrekkene blir lengre, tidsforståelsen og evnen til å vente øker. Men livet er fortsatt her og nå. Vi trenger å sette av åpen tid - til fellesskap, til det uventede, til fantasien, til ro og uro og liv.



søndag 6. mai 2012

betong-helg gir styrke

Det er vel slik vi "gamle" (vi som har passert 25...) sier - at "tida går så fort". Ukene flyr avgårde. Nettopp hadde vi en vidunderlig vår-langhelg, med opplevelser og utflukter og hagearbeid og ikke minst dag-etter-dag-familiefellesskapet som så inderlig styrker oss. Så raste tre raske arbeid-skole-dager avgårde og så sannelig var det en helg igjen - som nå er til ende. Å, disse gode gode helgene - vi lander - vi er sammen - det gir oss noe å gå på for nye dager vekk fra hjemmet og hverandre. 

Og kirsebærtreet blomstrer - men her står det sort i solnedgangen. Og i går våknet vi til snø overalt. Lillebrors tjuescentimeterhøye snømann fra i går sto helt til i kveld - det har vært ull fra ytterst til innerst, men det tåler vi godt når sola skinner allikevel gjennom de få varmegradene vi får.




Og familiedugnadsgjengen har gått løs på nye prosjekter! Vi har hogd opp mellom 4 og 5 tonn gammel betong i løpet av helga og båret, trillet og fraktet vekk omtrent halvparten så langt. Slegge, spett, hakke og trillebår. Seksåringen var nok den aller ivrigste - helst ville han nok ordnet det hele selv!

Vårt trivelige femtitallshus har vært utstyrt med en stor støpt tørkeplass til et stort og velbrukt tørkestativ. Glitrende. Vi har hatt stor glede av plassen - til klestørk og som uteplass til alle slags sammenkomster. Men tidens tann, frost og rasfare har fortalt oss at betongens dager er forbi her i hagen vår. I løpet av sommeren skal det vokse fram en ny treterasse på samme sted. Hele familien er involvert i å tegne og planlegge. Storebror har designet ikke mindre enn fire forskjellige utepeiser i løpet av helga.

Men først må betongen bort.

Så må antagelig denne steinmuren bort og vi må støtte opp på nytt. Og så skal vi snekre - så småningom. Det blir en artig sommer!


(Jeg mener det.) For vi liker å gjøre ting sjøl. Vi lærer og vi mestrer. Og fordeler oppgaver etter interesser og ferdigheter, sånn noenlunde. Litt må ligge i overkant av ferdighetene også - vi kan jo ikke bare gjøre ting vi kan fra før. Åtteåringen var så fornøyd i kveld - hun hadde følt seg så voksen i dag. Hun hadde lært seg å lage kaffe - og fra nå av ville hun ha ansvar for alle søndagslunsjer og finne på menyene selv. 

For jada - vi driver jo ikke bare og sjauer. Vi drikker kaffe og plukker blomster (og lager snømann!), designer peiser (Storebror) og lager drager (se ovenfor, Lillebrors produksjon) og syr litt på en kjole (jeg) og lager massevis av mat. Vi kom oss på en solfylt og iskald skogstur til badestedet ved tjernet i dag og lekte i skogen og hvilte støle betongmuskler i sola. 

Vi puster inn og ut og samler krefter mens vi bruker krefter. Her er vi. Her er livet. Dette fellesskapet som gir og gir.

Og mens jeg synger og pakker dyner og snakker om livet på tre sengekanter om kvelden, tenker jeg på hvor heldig jeg er, som har denne oppgaven hver kveld - hver kveld.

(og forresten - jeg har toårsjubileum her på bloggen i dag!)