lørdag 31. mars 2012

vårferien!


Det er den beste ferien. Det er vår. Det er fri. Vi er sammen. Vi skal ikke reise noe sted, vi skal bare gå på fine turer og stelle i hagen og så i potter og male noen egg og ha litt besøk og lese noen bøker og lage god mat og sove lenge og jogge voksenturer i vårskog og leke og sykle og sparke fotball. Og feire verdens viktigste seksårsdag!

I dag har vi fløyet med drage! Og vært stille og nær tre vakre rådyr i skogkanten. Noen av eggene er malt. Litt av verandarekkverket er klart. Jeg har løpt langt alene i skogen. Lørdagspizzaen ble kjempegod. Vi har hatt filmkveld med de gamle Huset på prærien-episodene og masse popcorn.
En god dag.

tirsdag 27. mars 2012

Være til gjennom tilhørighet.

"Nå har vi visst kommet i avgangsklassen, han far og jeg"


Moren min på telefonen, og jeg kan høre tårene i øynene hennes. Hun har fått et brev fra en ungdomsvenninnes voksne datter, som har funnet mors adresse gjemt i sin mors saker, - og omsider fått sendt et brev. Venninnen er død. For en god stund siden.
Forrige uke var jeg med Mor og Far i en annen begravelse. Det tynnes i rekkene.

Det er godt voksne mennesker som var voksne, stabile faktorer i livet mitt fra jeg ble født. De har jo alltid vært der. De delte et liv med de unge menneskene mine foreldre en gang var, og fulgte med som venner man hadde, men ikke alltid så så ofte da de fleste stiftet familier og livet var intenst. Men det kom julekort, og i blant noen som kom innom på sommerreiser. De fulgte med på hverandres barn og etterhvert barnebarn, og var i det nettverket av kjente som vi har rundt oss, - de som vet om oss. De som har visst om oss lenge. De som gjør at det finnes mange i verden som ikke ser meg - men som vet at jeg finnes. At jeg er Mormors datterdatter, Mors og Fars datter, meg.

Slik jeg kjenner på verdien av at mine barn også er vevd inn i et slikt nettverk, et slikt fellesskap. At det er mange som vet om dem og følger med på dem - også på avstand. Som bryr seg, som teller år og klasse, som ser at tenner er mistet, eller får med seg noen høydepunkter i julebrevene. Som vet at de finnes og vet at de er mine barn, at de hører til i en sammenheng.

Slik bevarer vi hverandre. Vi blir sett. Vi hører til i et fellesskap.

Vi har mistet nære før. De er med oss i samtalene. Vi holder minnet og savnet levende. Den bestemoren barna mistet før vi to foreldrene engang hadde møtt hverandre - hun er med oss, vi snakker om henne, de vevde teppene hennes henger på veggen og det felles stadig noen tårer. Veslejenta bærer hennes navn som mellomnavn og er svært stolt av det. Den siste av oldemødrene, min nære, kjære matriark av en mormor, som rakk å holde min minste i armene mange ganger den siste sommeren, og fikk med seg barndåpen hans i strålende augustsol, rank og stolt i bunaden sin, med smertene godt skjult - vi ser på bildene og minstemann gråter igjen - "for jeg savner henne sånn"....

Snart er det minstemanns seksårsdag. Noen ganger tenker jeg at - skal vi virkelig invitere så mange, hva med bare de nærmeste slektningene... Men så slår vi til.  Vi må jo samles. Slekta - og de andre nære. - En hel haug. Våre voksnes nære venner med alle sine ungeflokker blir med. Vi må jo samles. Vi kan da ikke bare sende julekort! Det er flere nettverk som skal veves for tider som skal komme. Vi skal se hverandre og merke at vi finnes - vi skal ha nok å minnes når den tid kommer. Og alle våre små, de skal vokse opp med vissheten om at det finnes noen som er Mamma og Pappas nære, fra før de selv var til - og hele livet, noen som har visst om dem fra de var små knøtt. De er sett. De er regnet med. De hører til. Det er noen rundt dem.

mandag 26. mars 2012

hva er mest gøy?

Utflukt med bil i kveldingen. Vi skulle kjøre vekk hageavfall og en morken sandkasse. Gutta har tigget og bedt om å få være med til gjenbruksstasjonen (altså søplefyllinga) siden vi begynte å skjære greiner og spa opp gammel sandkasse på lørdag. Så gutta - på nestenseks, ti og førtifire - de kjørte til gjenbruksstasjonen. Mens vi jentene på henholdsvis åtte og helt passe.. - vi hoppet av på Stoff og Stil. Gutta rakk til og med å kjøpe skruer på Biltema.

Det var fritt valg. Noen av oss har det altså mer gøy med å se på stoff (og kjøpe...) enn å se på avfall. Hva synes du er mest artig??

søndag 25. mars 2012

egentlig vil jeg ha det sånn!!

Det er følelsen av at det er sånn jeg egentlig vil ha det. Sjaue ute, grave og bære og stelle, legge planer for en vår og en sommer som skal komme. Møkk under negla. Unger som henger opp ned i trærne, skaper egne små "verdener" av pinner, jord og steiner innimellom busker og trær - eller sykler rundt i finværet. Ei helg full av dette - det er en gave til en tidvis småmotløs skrivedame.
Våren, sola, ungene, jorda, spirene, skuddene og fregnene som spretter fram! Takk og pris.
Vi har raka, og klipt og gravd fram hagemøblene. Vi har spadd opp og skrudd ned en av de gamle sandkassene (vi har fortsatt en igjen, den får få stå...). Vi har sådd mer til vinduskarmspiring. Vi har drømt og planlagt. Vi har hatt mange måltider og mange kaffekopper ute. 
Maten må enten lage seg selv der inne, der som vi ikke er....(dvs gode gryter som får god tid i stekeovnen mens vi holder ute), eller vi lager den ute. Gutta tok seg av vaffelsteikinga på verandaen på lørdag. (Den utekontakta kostet flesk og er gull verdt.)


Og så fyrer vi opp inne om kvelden etter en lang solskinnsdag, skurer jorda av never og neser og putter i seng  rister grus ut av joggeskoene og kjører fem-seks jordete bukser i vaskemaskina. 
Og litt av våren vokser videre i vinduskarmen. Så får en bake brød og rydde litt etter dagens mylder....

Og så kommer vel mandagen, som den pleier. Det skal skrives og leses og utredes og følges frister. Det er ikke fristende akkurat nå.
Er jeg nå egentlig en skrivedame? Hva med grave-i-jorda-dama og lage-dama?

Jeg skulle vel hatt det småbruket, egentlig, og så enda et par-tre unger til til å myldre rundt. Skrive og sy litt halve året - og så sjaue ute og dyrke nyttig og vakkert for resten.... Myldreliv og masse matsjau og utesjau - og så en vedovn til kvelden. 


Drøm eller virkelighet?

fredag 23. mars 2012

henger vi med?

Jeg sitter (eller står) jo på t-banen hjem fra byen noen dager i uka. Og mest har jeg vel nesa nedi ei bok. Men ser jeg rundt meg så slår det meg hvor slitne alle ser ut. Slitne. Jeg vet jo ikke hvordan folk har det, egentlig, de kan jo være fylt av lykke hele gjengen... - men vi ser ut som en sliten og dratt gjeng - der vi henger oss hjemover, mot skogkantene rundt hovedstaden. Med litt for varme jakker, med lutende skuldre, vesker og poser og en telefon. Komme seg hjem, nok en post på programmet, rekke det en skal, få dagens kabal til å gå opp. Så få som smiler, jeg forstår jo det - det er jo en pause, en "ikke-stund", en transportetappe bokstavelig talt - en kan jo hvile litt, slik har jeg det jo selv også.
Men er vi så slitne? Er alt en kabal som skal gå opp. Fram og tilbake, fylle timene, rekke alt....
(og så det litt naive spørsmålet, da, litt ungdomsopprør her: -Er det sånn vi vil ha det? Er det verdt det?)

Jeg er sånn halveis på sida av dette. Litt del av kabalkjøret, og en god del på sida. Ikke så bundet av tid og sted og fulle arbeidsdager vekk, og transportetapper daglig.
Og jeg kjenner at slik vil jeg ha det. Jeg vil ikke fullt og helt inn i dragsuget. Jeg passer best sånn litt halveis på sida. Trur eg.

Og i hvertfall kommer helga - med mye mye mer "her-og-nå-tid". Og da skal jeg rake gammelt løv og stelle i den brune hagen min der krokusen allerede titter fram. 

onsdag 21. mars 2012

mammafanget, plass til alle!

Noen ganger sier jeg at jeg jo naturligvis har åtte armer, jeg trenger jo det. Og et mammafang har uansett plass til alle.

Jeg hadde lyst til å vise dere dette - for jeg synes det er så fint! Det er familiemylder og realistisk hverdagsidyll med grus mellom tærne og havregrøt i håret, babygulp på skulderen og alt som hører med...
Det er snart seks år siden, Lillebror er bitteliten - jeg har sikkert akkurat ammet ham. De to andre er tre og fire. De ligger på fanget mitt ved siden av babyen. Plass til alle. Og vi ser på barne-TV. Og mammaen med alle armene og fanget for alle, har klart (under over alle under!) - å snike inn en liten lese-en-bok-for-seg-selv-økt, midt i ammingen og kosingen. Mens jeg holder rundt mine tre små, rikdommen i livet.

En liten pause for oss alle mot slutten av en dag full av stell og ståk og mat og skift og trøste og bære - og før kveldstell for tre små og nok en natt med sitt styr...

Vi har det fint der ikke sant? 

tirsdag 20. mars 2012

det er da i hvertfall vår

Det er nå i hvertfall vår. Det støver i veiene allerede og tulipanspirene stikker opp i bedene. To never med hestehov i dag. Ungene graver fram skatter som var gjemt under snøen og har kroker i hagen og i veikantene der de lager seg små verdener av pinner og mose og steiner. Magisk og fantastisk... Syklene er framme. Bobledressene er borte. Jeg kan sitte på verandaen på ettermiddagen før middagsstyret og leksetida tar oss - og drikke te og lese om ny kirkelov og slikt noget.
Det er i hvertfall vår. Naturen tvinger sitt eget framtidshåp på oss - det er da enda godt, takk og pris - vi slipper ikke unna!

mandag 19. mars 2012

det skrekkeligste


Stålsette seg. Vite at det som har skjedd, det var det utenkelige som allikevel ble virkelig - og som vi nå må klare å tenke og leve med.

Sommerens katastrofe for oss alle - rammet oss alle - på ulikt vis. Rystet oss som samfunn. Etterlatte mange blant oss med uendelige savn og smerte og marerittminner. Et liv som aldri blir det samme igjen.

Oss andre, vi som såkalt ikke direkte ble rammet, - vi lever også i et samfunn som er endret, med en utrygghet og sårbarhet som er demonstrert, med det uhyrlige, skrekkelige blant oss. En skrekk vi må leve med.

Rettssaken nærmer seg. Vi skal lese og høre om det daglig. Oppgjøret med det som er utenfor alle dimensjoner av rettferdig oppgjør, skal skje.

Jeg stålsetter meg. Som jeg gjør hver morgen jeg skal vandre gjennom et fortsatt forslått og avsperret regjeringskvartal. Som jeg gjør når jeg ser medieoverskriftene. Som jeg gjør når jeg ser rundt meg i menneskemylderet i vårlyset og undres - er det flere av dem? -  flere monstre som vil ramme, skade, ødelegge. Stålsetter meg - mens tårene sprenger på. For nå vet vi at det ufattelige, det skrekkeligste kan skje. Nå må vi leve med det.

søndag 18. mars 2012

vårhelg, gamle og nye prosjekter - og en pust i bakken

Duverden som vi trengte denne helga! 
Mammaen som har levert og levert og vært borte på jobbreise og så til de grader daler ned i skjul en fredagskveld - og resten av gjengen som også så virkelig trenger en helg nesten uten fastlagt program, en helg med mange mange timer sammen med disse som vi hører aller nærmest sammen med - en helg der påbegynte prosjekter fra langt tilbake kan fullføres og nye prosjekter kan startes. Nå har til og med voksensyklene fått en vårpuss - og den første fellessykkelturen er gjennomført - helt opp i skogkanten der det fortsatt ligger snø.  Fregner og røde kinn. 

Og jeg har fått sydd ferdig kjolen min, kjempefornøyd! 
Og vi jentene har skaffet såjord og flere frøposer. De første frøene fikk vi i jorda i dag, i solskinnet ute - nå står pottene foran stuevinduet. Jeg har fått plantet noen nye pelargoniastiklinger, nye sorter - hurra! Kaffekopp i sola og skravling med naboer. 
Noen har vært snekkere og gjort ferdig en liten lastebil som ble påbegynt for mange uker siden. Vi har til og med pusset støvlene, og funnet fram flere vårjakker og tynne luer fra vekklagringen her og der... og fått ryddet unna noen gi-bort-poser med det som er for smått...
Og etter alle sokkeparene til mine egne tre barn i det siste - så fikk jeg i kveld en bestilling på hvit strømpebukse til yndlingsdokka her i huset - så da er nye prosjekter i gang også.

Søndagskveld. Sovende barn. Et glass vin med den kjære. Ny krevende uke på trappene. Det skal nok gå.

lørdag 17. mars 2012

asylsøkerbarnas rett

Barn skal ikke brukes som et middel. Ikke for noe. Heller ikke for å få opphold i Norge, sies det. Vi er utrolig strenge med hvem som skal få være i dette landet. Alt for strenge, synes mange av oss.

Men barna er jo her. De lever sine liv. De er jo ikke et "middel". De er her. De er seg selv. Foreldrene deres er og har vært mennesker på flukt, mennesker med en usikker framtid. Mennesker som bare kan håpe på et liv i trygghet og ei framtid.
Hvem er det som i sin egen sikre trygghet kan påstå at akkurat disse barna er født som et kynisk middel for å sikre opphold?! Antagelig innebærer det å få et barn mens man er på flukt, mens man er så utrygg på framtida og hva livet skal bli, bare enda mer utrygghet, fordi en har så mye mer å beskytte, så mye mer å bekymre seg for med et barn på armen.
Samtidig er barnet et håp. Et håp om ei framtid, et håp om et liv - en gang. Ikke med barnet som middel - men rett og slett med barnet og livet selv.
Hvem er det som i all sin egen trygghet kan si at det ikke skulle vært barn i denne sammenhengen, at livet på flukt burde være et liv uten barn - et liv uten dette halmstrået av et framtidshåp gjennom den som skal leve videre etter deg?! For ellers gjør man liksom barn til et middel - og gjør man det så skal det i hvertfall ikke tas hensyn til det...
Hvem er det som kan si at et barn ikke bare rett og slett er seg selv, med sine egne rettigheter til å bære et håp om ei framtid?!

Og hvem er det som kan si at et barn som har levd hele sitt liv i Norge, skal straffes og sendes ut i det ukjente, til det mor og far flyktet fra?

Jeg pleier å si at vi som voksne og ansvarlige har ansvar for alle barn. Prinsipielt for alle - ved å lage gode ordninger, lover og systemer og stå for det, og i praksis og direkte for dem vi ser og møter. Disse barna er her. De er vårt ansvar både prinsipielt og praktisk.
Og vi har ansvar for å lage systemer som kjennes og oppleves som rettferdige, humane og gode. Utsendelsene av disse barna står fram som et tegn på at systemet vårt  ikke er bra nok.

onsdag 14. mars 2012

vårlys-takknemlighet!


Takknemlig for vårlyset som flommer inn gjennom vinduene. Takknemlig for skinnende solskinns-felter på et støvete gulv. Takknemlig for veier og skråninger som tørker. Takknemlig for tre små som travet avgårde med joggesko (endelig!!) i dag tidlig - og kommer stormende hjem, sølete og fregnefrydefulle med de første hestehovene i hendene!
 Takknemlig for varmen. Vi fyrer ikke opp i vedovnen før langt på kveld nå om dagen - sola gir oss nok varme hele ettermiddagen. Takknemlig for at det grønnes i vinduskarmene - og snart også ute. Takknemlig for å ha levd gjennom nok en vinter, helt til våren. Nok en runde rundt sola. Nok en vår. Vi er med fortsatt, med alt vårt, med ballast og bekymringer - men i sola i hvertfall!

Takknemlig for nok en dag med armer fulle, timer fulle, livet og hjertet fullt.

søndag 11. mars 2012

forpliktet til håp?

litt håp... - en vår som skal komme, sprettende blad på pelargoniaen...

På en måte - og merk dette, jeg skriver jo "på en måte" - altså modifiserer jeg allerede her innledningsvis, - men på en måte føler jeg at en er forpliktet til å  ha håp, forpliktet til å tro på noe når en har barn. Forpliktet til å tro på en framtid. For det er jo dit de skal. Hvordan kan jeg ellers forsvare å ha satt dem inn i denne krevende verden, dersom jeg ikke selv har håp, har tro, ser en visjon for framtida!?

Vi er fortsatt i tiltroens og optimismens fase. Vi har fortsatt så små barn her i huset at de har med seg troen og tiltroen på voksnes makt til å ordne opp (i alt!), troen på en mening med det meste, sikkerheten i at "det går bra til slutt".
Jeg vet at denne fasen skal gå over for dem. De skal gjennomskue, de skal se svakhetene i systemene rundt seg, de skal se de voksnes avmakt overfor en del av verdens problemer. Slik er det. Det er livet. Slik blir vi alle voksne og ser vårt eget ansvar i en vanskelig verden. Det er ikke alltid sikre svar og sikre løsninger. Det kommer ikke alltid "en voksen og ordner opp". Til slutt er den en selv som står med ansvaret.

Jeg ønsker jo så inderlig å sikre og trygge og skjerme mine små. La dem få være små. La dem få ta sin egen utvikling gradvis og i eget tempo. Samtidig kan jeg ikke skjerme dem helt for den verden de lever i. Det finnes krig i verden. Det finnes sult og nød og barn som dør. Det finnes onde gjerninger. Smellet den 22. juli hørtes helt til oss. Dette er den verden de skal leve i. Dette er den verden de skal finne håp og framtid i.

Vi må greie begge deler. Den trygge basen - og det ansvarlige blikket og innsikten utover egen base.

Håp ligger i et bilde av at "det nytter". Med all min voksenkunnskap, så fortviles jeg ofte over verdens vrange ferd, over alt som ser ut til å gå feil vei. Hva gjør jeg da med forpliktelsen på håp, forpliktelsen på visjoner? Min egen ungdoms idealisme er ikke over, det er ikke det - jeg mener og tror og ønsker fortsatt!; men tyngden og smerten i erfaringene gir tyngre skritt. Jeg tror noe - men er ikke alltid så håpefull...

Og har jeg lov til det - til å kjenne de tunge skrittene når jeg tross alt har barn, barn på full fart framover?

Det er jo der jeg får det til - når jeg lytter til barna selv. Og går de små skritt sammen med dem. Lar deres tillit virke tilbake på meg slik at vi kan gå disse skrittene sammen. Min innsikt og tyngde, deres tillit og framdrift. Kunnskap og tro. Gradvis styrke hverandre. Jeg må se den styrken jeg kan hente i min beundring for og tillit til alt det jeg ser vokser fram i disse tre små som jeg kjenner så godt - og la denne styrken være en støtte i mitt ansvar for å gi gode vilkår for håp, innsikt og ansvar videre til dem.

Og noe nytter jo. Vi forstår litt for litt. Vi undres og går videre. Vi er mot og for og tar standpunkt, valg og verv, samler penger til "fattige barn" og går noen skritt til. Pugger noen gloser, skreller noen poteter, finner ut hvor Syria ligger, sår noen frø, hjelper en venn...
Små skritt. Slik barnets utvikling bør få lov til å være. Kanskje er det i dette det ligger håp...


- tre små - framtidsskuende, med premiesekker og "ekte gullmedaljer" rundt halsen - ved avslutningen av dagens "Barnas Skidag i Østmarka" - gledesfylt skirenn i 10 varmegrader. 

torsdag 8. mars 2012

la oss tenke lenger



Det er mange måter å være menneske på. Også å være et ansvarlig og bevisst og "skikkelig" menneske. Det bør kunne være mange måter å være kvinne på også. Det er noe av det formødrenes tog, kamper og bevisstgjøringsprosesser må få resultere i. At det finnes valg. Forskjellige - men ok valg.

Kanskje det til og med gjøres noen valg du ikke liker. Kanskje noen baker for mange rosa kaker eller tar bilde av hvite vegger. Jeg gjør det ikke, jeg har ingenting å forsvare akkurat der. Men la nå ikke kvinnekamp og feministisk bevissthet stoppe ved at vi skal angripe de rosa og hvite. La oss tenke lenger - se lenger. Kampene, de virkelige kampene er et annet sted. Det er så lett med de rosa kakene. Og de går sikkert over av seg selv... (og ja, jeg vet at argumentet er at det skaper et uoppnåelig kvinneideal, et press om å være perfekt osv - men egentlig så tror jeg ikke helt at kritikerne av det rosa-hvite føler seg særlig truet, egentlig....Kanskje jeg tar feil...)

Men vi har andre kamper.

Kamper for de ukjente kvinnene. Mødrene som bærer sine barn milevis gjennom krig for å skaffe mat og vann. Mødre som ikke får forsvarlig helsestell under svangerskap og fødsel. Ungjenter som kjøpes og selges som varer, som forbruk, som underholdning. Våre egne jenter som vokser opp - ikke bare mellom rosa kaker, men også mellom forventninger om å være pen og tynn og sexy fra barneskolen av og med klær man ikke kan bli sølete i. La dem få ha plass. La dem få høres! Slik de selv velger og vil.

Vi er selv mødre, som uansett alle likestillingstiltak fortsatt er de gravide, de fødende, de ammende, det må også være en synlig og akseptabel del av livet som ikke kan likestilles bort. Det er også en kamp å ta, fortsatt. Og vi har alle barna våre, som det nå finnes institusjoner og ordninger for på alle kanter - men som kanskje også skulle hatt tid til å være litt hjemme, sammen med noen, pappa eller mamma... Det er også en sak. Høyere på lista om vi skulle hivd sammen ei rosa kake der den ettermiddagen...

Og vi har kampen for en framtid som ikke bare er sosiale relasjoner og jus, men også fysisk, konkret, - som dreier seg om miljø, matproduksjon, bærekraft, forurensning, søppelberg og global fordeling, et perspektiv som gjør det å kunne lage mat selv, uten å overbelaste jorda, til noe framtidsretta og ansvarlig, ikke bare en kritiserbar antifeministisk hobby - på linje med de rosa kakene. Som gjør det å reparere og stoppe til noe ordentlig, kanskje kjedelig, men noe politisk ansvarlig i et liv og ei framtid for oss og de små som ikke bare skal være basert på økt forbruk, men kanskje en jord som kan berges gjennom mer sjølberging...

Vi är många, vi är hälften. Ja - vi er mange og vi er forskjellige. La oss være rause. La nå de stakkars koppedamene få pynte kakene sine eller ta bilder. Kjemp de andre kampene. De er større.

God kvinnedag til deg.

onsdag 7. mars 2012

ansvar for å velge - en kvinnedagsrefleksjon på tampen

- Du har jo valgt sjøl - da kan du ikke si noe.
eller
- I dagens samfunn er det bare sånn. En må tilpasse seg slik det er.
(Jeg har fulgt debatten på Mammadamens side om "målestokken på en vellykket kvinne" - og der finnes det mye lesverdig. Og noen innspill inspirerer til en kommentar om det å velge. Noe lignende som dette ovenfor.)

Dette er nok en kvinnedagsrefleksjons-sak. Vi er så privilegerte - i vår tid, i vår krok av verden. Vi har så mange valg. Fortidig kvinnekamp har gjort kvinners valg mange og mer selvfølgelige. Det skal vi ta vare på. Vi skal ta valg på alvor. Også midt i vår privilegerthet!

Jeg reagerer på begge kategoriene av innvendinger ovenfor. Valg er ikke så enkle - at en hver gang en har tatt et valg, så skal en bare svelge alle konsekvenser uten å analysere eller stille spørsmål. Og det å slå fast at vår tid krever kun tilpasning, er jeg helt uenig i. Ja - de er et rotterace der ute. Betyr det at vi er tvunget til å henge med på alt - eller betyr det "bare" at vi må være sterkere og tydeligere på egne valg og verdier.

Jeg er opptatt av valg - av å velge. Jeg er opptatt av hva en kan velge, hva en ikke kan velge, og hvordan en kan velge å leve med det en ikke har valgt. For det er grenser og begrensninger for oss alle. Vi lever alle med krav, savn og utfordringer som vi ikke har valgt. Det er vårt liv allikevel. Det skal nå leves. Og så kan en tenke over hvordan en vil velge å leve med dette.

(De årene jeg "ikke sov" - for eksempel. Å - det er et bittelite eksempel. Ikke noe stort og sensasjonelt og politisk eller noe som helst. Hopp over den som vil. Men det var jo en del år. Seks-sju vil jeg vel egentlig si. Jeg hadde ikke så mange valg med hensyn til hvorvidt jeg fikk sove. Men jeg valgte to grep. Det ene var å alltid få gjort noe som jeg ikke måtte. Noe -  ikke bare legge meg så fort jeg kunne - for å få sove en time mer. Det var berginga. Det andre var å la natta være over når den var over. Bestemte meg for at dårlige netter ikke skulle få ødelegge hver eneste dag for meg også. Klokka seks var det morgen. Med fire timers søvn fordelt på ti økter, sto jeg opp og valgte å ha en best mulig dag. Siden jeg ikke klaget og akket og oiet meg på dagtid trodde andre visstnok at jeg var en småbarnsmor som sov natta gjennom. Jaja....
Denne fasen av livet er over. Jeg kan stort sett sove nå, når jeg vil. Jeg har fått andre valg enn jeg hadde da. Men prinsippet kan overføres til andre utfordringer i livet...)

Men valgene. Og disse tilnærmingene ovenfor. Er det slik at hvis en har gjort et valg, så kan en ikke reflektere, undres, analysere, stille spørsmål omkring konsekvenser og vilkår for dette? Selvfølgelig ikke. Et valg har man tatt - for eksempel å velge bort fast ansettelse og mange kroner og pensjonspoeng - skal en ikke da også kunne reflektere og undres over en del andres forundring og forbauselse over et slikt valg. Ja en har tatt et valg - men er det gitt at reaksjonene skal være slik? En kan fortsatt jobbe for og diskutere rammene, konsekvensene og verdsettingen i samfunnet omkring - en skal ikke bare tilpasse seg verden slik den er.

For verden slik den er - den er jammen krevende nok. Og mye er riv rav ruskende galt. Og noe er bare for mye. Og ofte rekker en ikke tenke over det hele - fordi så mye går så fort. Jeg synes det er nok å ta av til å i hvertfall ikke bare tilpasse seg. Slik kan jeg jo ikke leve. Tilpasse meg galskapen?

 Men prøve - med museskritt og de små valgene jeg har - å stå for noe, være noen, kjenne etter, leve dette livet slik at jeg kan stå for det. Som best jeg kan.

søndag 4. mars 2012

Hvem eier feminismen - flere kvinnedagsrefleksjoner

Jeg overveldes i blant over  beretninger - for eksempel i romaner eller historieverk - fra fortidige kvinneliv. Jeg vet det jo, jeg kjenner det jo, men jeg trenger også å minnes på disse kontrastene, disse lange sprangene fram til min egen valgfrihet, min egen privilegerte posisjon - min (forholdsvis store grad av) egen myndighet over eget liv, egen økonomi, egen kropp, egne valg. Jeg føler stor beundring og stor ydmykhet i forhold til fortidige kamper for kvinners rett, kvinners muligheter, kvinners valg.

Dette er en arv vi må forvalte godt, vi som er kvinner og menn i dag i et av verdens mest privilegerte og velstående og velferdsorienterte og tilrettelagte hjørner. Vi må forvalte dette med vett og klokskap - og med raushet i forhold til andres valg. Alle disse valgene og mulighetene som på en måte er blitt selvfølgelige i dag - de er ingen selvfølge i historisk eller i global sammenheng. Og valg gir ansvar.

Men fortidas arv er ikke en plikt til en ensrettet lineær vei. Det er ikke EN vei her som er lagt for oss alle, fra våre beundringsverdige forgjengere - det ville jo nettopp være å glippe valgene, ikke ta fatt i ansvaret - selv, i vår tid. Feminismens kamp må jo også få være kampen vekk fra en ensretting av kvinneskjebnene, at valgene og mulighetene for kvinnene - og dermed også for mennene, for barna, for menneskelivet, for samfunnet og fellesskapet vårt....

Mine valg er ikke bare mine. Jeg har ansvar. Jeg har ansvar for flere enn meg selv. Det er en grunnleggende side ved å være menneske - både før og etter feminismen. Det at jeg som kvinne kan gjøre disse valgene er et historisk privilegium jeg er takknemlig for. Men det dømmer meg ikke til en bestemt vei. Det dømmer meg faktisk ikke til å til enhver tid være karriereorientert, tjene penger på alt jeg gjør, ha barna mine mest mulig i barnehage, ha underbetalt vaskehjelp (slik at jeg kan fakturere enda flere timer selv...), ikke bake brød selv (cupcakes må en jo i hvertfall holde seg unna om en skal ha noen som helst troverdighet som samfunnsdebattant ....), - og hva med å stoppe sokker...?!

"Hør ikke på dem lenger. Livet er ikke bare hus og mat og penger...." - en linje fra diktet Sett dine egne spor - av en av våre kloke og kjempende formødre, Inger Hagerup.


Det var da ikke bare en kamp for materiell og yrkesmessig posisjon de kjempet - de som banet vei for den valgfriheten vi har i dag! Ikke bare en kamp for at alle voksne, kvinner og menn, skal tjene mest mulig penger og ha fullest mulig stillinger, - for likt skal det være? Var det det? Var det virkelig "bare" det?  Og vil vi virkelig si at dette er målestokken på verdi - på likeverdighet - vår yrkesmessige posisjon, økonomiske inntjening, karriereprogresjon - er det det vi skal måles på? Er det det som gjør oss likeverdige - verdige - er det det som er å verdsette den feministiske arven?


Livet - det ansvarlige voksenlivet for kvinner og menn - er mer enn kroner og øre og fulle stillinger. Det er ikke bare i kraft av ansettelser og inntjening vi fyller vår rolle som ansvarlige voksne. De rettigheter vi har oppnådd - de valg vi har - de gir oss ansvar for å bidra til et samfunn ut fra de verdier vi tror på, og for å ta ansvarlige og forsvarlige valg i det nære, for eksempel i forhold til våre egne barn og den hverdagen vi gir dem.

Jeg har skrevet om slike ting før - hvis du vil lese mer, se for eksempel her





lørdag 3. mars 2012

jentedag og guttedag - kvinnedagsrefleksjoner


Jeg spurte to jenter i dag - min egen åtteåring og den besøkende tiåringen - om de to visste hvilken dag det er på torsdag neste uke. Ingen anelse. Jeg ga noen hint - nemlig at jeg jo spurte akkurat de to og ikke de to gutta tilstede. "Hva er det med dere to - som ikke er med de to andre?" Jo - de var jo jenter da... Kanskje det skulle være morsdag, undret de på? Eller jentedag. 

Jepp. Det er jentedagen. Den internasjonale kvinnedagen. Den er det som kommer til uka.

- og naturligvis - det undrende spørsmålet fra de to smilende sølete vaffelspisende vårsolnytende jentene - Hvorfor det?

(og fra Lillebror, furtent - når er GUTTEDAGEN!)

Så minnet vi dem på - at de hadde hørt om at en gang i tida var det kanskje ikke like greit å være jente, at en ikke fikk leke det samme som guttene, ikke gå på de samme skolene, ha de samme jobbene, ikke stemme ved valgene.... (og ikke gå i søttendemai-tog, huske Lillebror). Så da har mange kjempet for at det skal bli bedre for kvinner. At det er like viktig med jenter som med gutter... En rettighetskamp. En frihetskamp.

(så langt kom forklaringene, så føk fire unger avgårde igjen i vårsola...)

Det er godt at dette er historie for dem - at dette ikke er en virkelighet de kjenner seg igjen i - at det er noe de ikke helt skjønner. De er barn, fortsatt ganske små. De er ekstremt rettferdighetsorientert. Og de tror at noen ordner opp dersom noe er urettferdig. 

Seinere skal det være dem selv som skal ordne opp. Disse jentene og guttene, mine egne og nabolagsungene - de skal forme ansvarlige voksenliv der de skal være jenter og gutter sammen, like bra, like gode. Det er noen utfordringer igjen til dem også. Og like viktig - de skal være ansvarlige voksne i verden, i en verden der skjevheter og sårbarhet er et ansvar og en oppgave for oss alle som har krefter og medmenneskelighet.