onsdag 29. februar 2012

skuddårshurra

Gratulerer til alle skuddårsbarna - endelig er det bursdag!!
Og til oss andre - vi kan for eksempel glede oss til syriner - i morgen er det jo mars - og da er det bare to-tre måneder til de kommer....

javel neivel?



"Jeg har tross alt vært byråkrat i 20 år"
Underforstått - "det har ikke du ". 

Nei, det har jeg ikke. (Til orientering - jeg er det ikke nå heller, bare i randsonen). Men jeg har levd et voksenliv de siste tjue åra jeg også. Jeg har gjort mye. Jeg kunne lagd en liste. Men jeg ville ikke brukt det til å hive i hodet på andre med andre slags erfaringer og andre slags historier. En må jo ha andre argumenter enn sånt...

Det er mye vi ikke kan og ikke har erfaring med alle sammen. Jeg vet også lite om å være bussjåfør, eller operasjonssykepleier eller oljeriggarbeider, og antagelig litt lite om å være mann også (selv om jeg lever tett med en). Jeg kunne skrive en lang liste over det jeg ikke vet og kan også. Kjempelang. Jeg er ydmyk nok der.

Men vi er voksne mennesker med vurderingsevne alle sammen. Vi må kunne møte hverandre med argumenter og vi må kunne lytte til og søke å forstå andre innfallsvinkler.

Så fint at du har erfaringer som kan utfylle mine. Men husk at jeg også har erfaringer og kompetanse og livsinnsikt. Jeg har levd jeg også.


(Det er også andre liv og andre innfallsvinkler i livet enn det å være byråkrat i tjue år. Selv om jeg hadde vært det, så tror jeg ikke at jeg ville listet det øverst. Først og fremst er jeg et menneske på vandring i livet....)

mandag 27. februar 2012

identitet - underveis




I rörelse
Den mätta dagen, den är aldrig störst. 

Den bästa dagen är en dag av törst.


Nog finns det mål och mening i vår färd - 

men det är vägen, som är mödan värd.


Det bästa målet är en nattlång rast, 

där elden tänds och brödet bryts i hast.


På ställen, där man sover blott en gång, 

blir sömnen trygg och drömmen full av sång.


Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr. 

Oändligt är vårt stora äventyr.


Karin Boye 

Dette diktet var noe av det jeg hadde i bakhodet da jeg valgte meg min bloggidentitet - navnet "underveis". Det er en trøst på ufullkomne dager- og det er en måte tenke om det å leve på - underveis. Vi er mennesker underveis i livet, i rørelse, i bevegelse, i møter med medmennesker, i utvikling.

Jeg er den samme - men stadig ny, stadig i bevegelse. Knyttet til min refleksjon over barns plass i dagens samfunn (og bekymring for at barn, som de små medmennesker på veien de er, ikke blir regnet med, men skjøvet unna - i egne institusjoner, eller på sidelinja med tilbud om all verdens av underholdning.... - les mer om det her) - så har jeg i blant møtt kommentaren blant noen om at "Men jeg - jeg - har ikke forandret meg noe av å få barn. Jeg er den samme som jeg var før."

Javel. Det vet de jo best selv. 

Men jeg tenker - at den jeg er, det er meg slik jeg har utviklet meg, funnet meg selv, testet meg selv, forstått meg selv, levd mitt liv, i møtet med mennesker, i møtet med sorg, savn, smerte og lykke.

Jeg er meg. Alltid. Men jeg er ikke og vil på ingen måte være uberørt av det livet jeg har levd og lever og de menneskene jeg har møtt. Blant de sterkeste møtene i livet er møtet med de fire som i dag er min tette lille familie, kjæresten min og tre barn. De er ikke noe jeg "har", de "er". Selv. Og de er nær meg. Og jeg er blitt den jeg har blitt også gjennom livet med og møtet med disse fire. 

Livet med egen familie har gjort at jeg har fått utfolde og bruke sider av meg selv som jeg kanskje ellers ikke ville funnet i meg selv. Livet uten dem, meg uten dem, hadde vært annerledes, det er alt jeg vet.

Livet gir stadig nye dager, ny bevegelse. Vi er i rørelse. Underveis. Oss selv - underveis.


søndag 26. februar 2012

se min kjole

Litt blir det da sydd inniblant. Kosekjole til vesla, for eksempel....
Neste kjole ut skal være min!








lørdag 25. februar 2012

vårsol

Vintervårlørdag. Vårsol. Helgene kommer raskt etterhverandre for tida. Det er vi takknemlige for. Solskinnet i dag ga kaffestund på lekehustrappa, fregner på nesene, masse moro i smeltende snø....
- og pelargoniaene fikk komme opp fra kjellerovervintringen sin!

Og vi som jo står rakrygget for å ikke være verdensmestre i å ha rene vinduer til enhver tid - vi gleder oss jo sikkert ekstra mye over en rundpuss til ære for sola. Blankt så lenge det varer.
Og så kan en jo glede seg over en lørdagsaftenpostenbolig-reportasje som setter fokus på at levende hjem skal være levende - og se at der får vi full pott. Vi lever jo her. Bokbunker overalt. Papir og lim. Et kjøkken med oppvask og matlagingsprosjekter  konstant. Tørketøy ved ovnen. Fulle garnkurver og stoppekurver. Legobygg på pianoet. Lekebiler på do. Fortsatt lister som mangler og vegger som sikkert gjerne ville hatt litt maling en vakker dag... Utkledningstøy på vandring gjennom huset etter at de to yngste ville kle seg ut som godteri (!) i dag... og så videre. (Høres det ille ut? Ganske koselig, synes jeg....)

Og et selvportrett på veggen i kveldslyset

God lørdag til deg.

torsdag 23. februar 2012

underveis, litt for litt


Det er nok av "greier i livet" som kan trekke en ned, gi mismot og bremseeffekt. Nok av det. Det er nok å bryne seg på, nok å engste seg for, nok å streve med - for meg og for alle.
Jeg trenger også å vri perspektivet. Jeg blir ikke et klokere menneske, en bedre skribent, en mer effektiv husmor (joda, det er en helt grei tittel, jeg har barn og hus - og da er jeg vel en husmor), eller et mer forståelsesfullt og rausere menneske av å gi etter for de kreftene som trekker meg ned, forvirrer meg, går meg i mot.

Men lett er det ikke... Vi kan ikke dandere kunstig lykke og blomstrete vendinger på toppen av angst og beven. Vi ville jo aldri trodd på det selv, hva er da nytten? En fasade nytter knapt nok utad - innad har den ingen hensikt.

Vi er dem vi er. Vi er der vi er. Selv har jeg gitt meg selv betegnelsen "underveis". Det gir meg noe å støtte meg til, en bekreftelse på å være med, være gyldig, tilstede, i det uperfekte, ufullførte, midtveis, myldrende, noen ganger svært usikre - livet, underveis.

Slik går det an å leve livet. Ikke opp mot de endelige, fullførte, ferdig-målestokkene - de vi aldri oppnår, de vi alltid kommer til kort i forhold til. Men på veien - i refleksjonen - et skritt videre (og et skritt tilbake, joda...).

Det er så mye jeg ikke har gjort, ikke gjør, strever med å få til. Men jeg klamrer meg til det jeg får gjort, midt i det ufullendte. Denne dagen - jeg skal skrive, noe nytt, noe vanskelig, noe som mange skal lese, noe som kan være viktig. Og jeg butter og butter. Og så får jeg i hvertfall skiftet på alle sengene og luftet dyner midt i det hele (mens jeg grubler og går innom pc-en i ett sett.) Det skal jo gjøres det også. Alltids noe. Ikke bare nederlag.
(Det er som å strikke sokker. En får alltids gjort noe. Produsert noe. Nyttig er det også. Midt i mylderet, maset, motgang og medgang. Sterkt å anbefale for alle produktivitetsfrustrerte - begynn med sokkestrikking!)

I sofaen sitter den tilfriskende yngste i huset og snakker med seg selv, mens han løser oppgaver i ei bok -  "Du er så flink" sier han oppmuntrende til seg selv. Godt sagt!

onsdag 22. februar 2012

ikke stykkevis og delt...


Joda, det er dager for mangesysleri. Denne nye jobben krever mye skriving og levering om dagen. Da er det jo greit at skrivingen kan starte klokka sju noen morgener, siden det er vinterferie og alle små kan få være i fred der i sengene sine - eller fullføres seint på kveld. Og så blir det en natt med puslete og storgråtende femåring med øresmerter, vi våker og trøster, bærer og holder, og søvn blir det ikke og sånn er det - og så starter nye dager - og en kan jammen være glad for friheten som ligger i hjemmekontor, så kan en mangesysle som bare det. Et glutenfritt brød i ovnen før frokost, en syk liten en som blir båret til sofaen og stelt og puslet med, lånebarn som kommer til frokost for å bli her hele dagen og ha SFO-fri i dag, egne store barn som nyter en åpen vinterferiefridag og lekekamerat. Og jeg skriver, litt nå og da. Og det blir kunstverksted på kjøkkenet med kreative unger. Og så kan de store jentene lage ostesmørbrød til lunsj og Storebror vil være middagsansvarlig og Lillebror hører Kardemommeby for tredje gang i dag. Og mens de store er ute og aker og hoier - kan jeg strikke-spille-yatzy med en liten en (som heldigvis vinner stort - hadde ikke mestret noe nederlag i dag) - og så skrive litt til. Og tenke litt. Og skrive litt. Sånn innimellom. Og en kopp varm melk med honning til den syke. Og varm rispose på øret. Og litt mer Hakkebakkeskog. Og minne de store om å tørke det våte utetøyet...

Det er slett ikke oppdelt og velorganisert og systematisk. Det er en dag da alt kommer om hverandre. Alt hører sammen. Det er livet mitt. Det går rundt. Heldigvis kan jeg strekke ut armene og favne det hele. Jeg er heldig.

mandag 20. februar 2012

fri!


Det er mandagsmorgen - vinterferiemorgen, klokka er ni, ovnen varmer inne og det er vinter-vårlys ute. En litt pjusk, men blid Lillebror ligger på sofaen med pysj og pledd og lytter til Danny og den store fasanjakten på lydbok. To skolebarn har frydet seg over å ikke bli vekket - og har dermed vekket seg selv tidlig for å ligge på senga og lese. Jeg startet klokka sju, har jobbet i to timer og sendt avgårde en tekst allerede. Nå er teen varm, og Storebror lager frokost til alle, mens åtteåringen bare må perle en hest før frokost. 

Ferie er fri. Det er ikke alltid så marvellous og gigantisk her hos oss. Men vi er veldig glad i å ha fri. Denne uka skal de voksne jobbe omtrent som normalt, deltid og på skift med hjemmekontor eller bortekontor. Men ungene har fri. Barnehagegutten skal selvfølgelig få ha fri akkurat som skolebarna, nyte godt av roen i huset - og fellesskapet med søsknene. Vi surrer rundt hverandre, hjelper hverandre, drar lasset sammen og det er fri og feriefølelse i huset.

For vi har alle fri. Mange dager uten at noen må vekkes eller følges eller hentes. Uten faste avtaler, treninger, skirenn og kor. Ingen bunke med mapakkesmøring eller masing om å huske gymbager. Ingen ettermiddager med lekselesing, glosepugg og mattestykker. Jeg synes det er mye enklere å få unna litt jobb i en slik friuke - enn når det er fylt opp med tidspunkter og aktiviteter. (Selv om det jo ikke er så overfylt hos oss - så blir det jo litt med tre barn, skole, barnehage, lekser, venner, noen aktiviteter...). Ungene våre er glad i og vant til å finne på gledesfylte og gode aktiviteter selv, ute og inne, sammen eller hver for seg. Vi tar sikkert en skitur en dag, eller en svømmehalltur - hvis nå dette vårværet tar knekken på snøen. Men mest så har vi fri. 

onsdag 15. februar 2012

klage, diskutere, mene, forstå...

Vi lever alle våre små menneskeliv her på kloden - med vårt strev og våre forsøk på lykke. Det er hver og en av oss som skal sette målestokken på eget liv. Det finnes ingen objektive standarder på hva som er godt nok og hva som er for tungt å bære for et enkelt menneske. (okei da, det finnes fysiske yttergrenser...) Vi har ingen rett til å si til andre at "det der får du bare tåle" - når det er åpenbart at dette er absolutt ikke det dette medmennesket klarer å håndtere her og nå.

Jeg minnes engang en studentdiskusjon - sterk og heftig og med sterke oppveksthistorier og egne livsanalyser - der en av medstudentene blokkerte hele diskusjonen med å hevde at ingen kunne klage over noe i Norge, siden vi ikke var utsatt for vilkårlige henrettelser og tortur. Nemlig! Ingen mobbehistorier, omsorgssvikt, spiseforstyrrelser eller helt alminnelig uutholdelig ensomhet kommer jo opp mot tortur. Da ble vi tause med våre historier alle sammen.


Slik kan det jo ikke være.

Vi må kunne føre debatter og kjempe kamper på samfunnsplan og samtidig ivareta det rause og omsorgsfulle blikket på det enkelte medmennesket. Kjempe mot tortur og dødsstraff, men samtidig se nabojenta som går aleine hver dag, se den hulkinna fembarnsmammaen som ikke har sovet særlig på fem år, se den brått uføretrygdede naboen som plutselig trenger noen å snakke med. Se vårt eget barn som akkurat i dag har et behov for å være en bitteliten baby, selv etter flere år på skolen, ligge i armkroken og slippe krav og forventninger.... Lytte. Forstå. Og lære mer om livet selv også. Egne erfaringer strekker ikke alltid til. Vi lever bare ett liv - men kan forstå mer om vi vil forsøke å sette oss inn i andre sted.

Og parallelt med vår forståelse og raushet i det nære - så har vi også et ansvar som samfunnsmennesker. Alle sammen. Vi deltar på ulikt sett. Vi tar i et tak - vi mener - vi stemmer ved valg - vi setter oss inn i saker - vi diskuterer - vi handler. Forståelsen for den enkeltes situasjon hindrer ikke at en kan mene noe og debattere noe på samfunnsplan. Og omvendt - meninger på samfunnsplan hindrer ikke at en kan forstå enkeltmenneskers forskjellige situasjon.

Vi er hele mennesker. Vi har ansvar både direkte for medmennesker - og for samfunnsutforming og samfunnsutvikling mer overordnet.

En får mange medmennesker i bloggverdenen. En møter mange. En vet ikke hvem en møter. Det gjør balansegangene krevende i blant. Blant mine innlegg er det synlig at jeg fører og ønsker å føre en debatt om samfunnsutvikling, om barns og familielivets plass i vår hektiske, forbruksorienterte, underholdningsindustripregede, barndomsinstitusjonaliserende og tildels overorganiserte samtid. Det er noe jeg er opptatt av å finne ut av for min egen del - og jeg synes det er interessant å formulere tanker om dette - og møte respons. (ca 8000 treff på to døgn, takk til VG - er jo enormt for en liten blogg som min!) 

Særlig slike temaer, barn, familie, livet, tiden - som er så nær oss selv, så sårbart, så viktig  - kan lett bli oppfattet som om en har meninger om hvordan andre skal innrette seg, at en vet bedre...  Men slik er det ikke. Igjen - vi er hele mennesker - vi må kunne diskutere både på samfunnsplan - og forstå og møte andres strev og andres valg i livet med raushet, forståelse og respekt.

Så utfordringen går videre - klare å skrive balansert - favne begge plan.

Og ikke minst - balansere videre i egen hverdag. Ny dag - nye utfordringer!

(og bildet - fra lysfest en sen januarettermiddag og kveld - "langt oppi skauen" - ved friluftsbarnehagens lavvo. En kan skrive flere slags historier om dette. Om hvor forferdelig kaldt det var, om hvor mye familieorganisering som egentlig skal til for å møte med søsken og alle til lysfest langt til skogs før vanlig kontortid er over..... - eller om de små barnehagebarnas forventning og glede over å vise oss sitt faste tilholdssted i skogen, om de vakre isdekorasjonene, om bålstekte lapper med syltetøy, om å gå hjem i vinterhvit skumring med hodelykter og frosne tær og stjerneglans... Begge historiene er sanne....)

søndag 12. februar 2012

Er det plass for barn her?


(En sen morsdagstanke... kanskje...)
Det kan en jo lure på noen ganger. Er det plass for barn her i dette samfunnet? Og dette framstår vel som et ytterst paradoksalt spørsmål i en tid der vanlige familier plutselig har fire unger og der full barnehagedekning har stått omtrent aller øverst på den politiske lista, der lekelandene bygges ut - og der kritikken av curlingforeldre gis ny næring igjen og og igjen. Kan en virkelig da spørre om det er plass for barn - har de ikke rett og slett nesten for mye plass, blir ikke alt for mye tilrettelagt nettopp for barn?

Jo - kanskje nettopp det. For mye tilrettelagt. For mye opplegg. For mye spesielt spesielt for barn. Akkurat som om det er helt spesielt med barn, spesielt ekstraordinært. Ikke vanlig, nemlig. Ikke en del av det vanlige trauste livet, liksom. Neida, det skal være fantastisk og idyllisk, og ikke minst svært morsomt - både å være barn og å ha barn...

For ellers er det jo strevsomt. Og "mye styr".
Hvor gamle er ungene dine, da? - kan noen spørre. Og uansett hvilken tallrekke jeg har ramset opp de siste åra - f.eks. ett og to... - eller null, tre og fem.. - eller snartseks, åtteogethalvt og akkuratfyltti  - så er altså responsen uansett enten - "ja, da er det nok strevsomt". Eller - "ja, da er det vel mye styr."

Skal jeg liksom nikke inneforstått til dette? Gjensidig forståelse, nikk, nikk? Mye styr og strev? Det er absolutt mulig å legge en slik fortolkningsramme til grunn. Men det innebærer jo at en på en måte sammenligner med noe annet som liksom er "normallinja" - og som liksom er mindre styr og strev...

Jeg tenker annerledes. Når en har barn så er det normalt å ha barn. Da kan jeg ikke hele tida sammenligne med ettellerannetannet. Det er ikke "ustrevsomt" å ikke sove en hel natt på seks og et halvt år, for all del. Eller ha syke barn. Men det blir jo også normalt etterhvert. Det er det livet en lever. Det er det vanlige livet.

Hvis alt som har med barn og trøste og bære og mate og stelle og hente og følge og legge og vekke og lekser og oppkast og snørr og bleier igjen.. - blir regnet som styr og strev og ekstraordinært, og dermed noe vi nesten ikke orker - så vil jeg si to ting
- det er et (dårlig) tegn på at vi som samfunn egentlig ikke har plass til barn. Det er jo så strevsomt! Det bryter med krav og forventninger og kontroll... En kan ikke beregne at en skal være opplagt etter på jobb en natt med oppkastsjau på to små. Tre små blir syke på skift i vinter etter vinter (til en plutselig er gjennom den fasen også).
- det er en skummel tolkning som lett fører videre til en situasjon der en tyr til å passivisere unger med ren underholdning, for å få mindre styr og mas - når voksne har det travelt - og når voksne vil være i fred for styr og mas. Vi organiserer et samfunn der barn skilles ut i egne sektorer mye av tida - eller tilbys "nok" underholdning til at voksne får fred...

La barn være vanlige. Slapp av. Det er ikke ekstraordinært å være barn eller ha barn -(selv om vi alle som får oppleve det naturligvis har all mulig rett til å føle oss ekstra priviligerte som får oppleve dette.) Det er verken hoppeloppelandmoro og cupcakes-idyll og hvite kjoler som skal til. Det er dagligliv og fellesskap. Gjerne styr og strev, det hører til menneskelivet det også, det er ikke ungenes skyld. Ta dem med på styr og strev og hverdagsliv. Ikke sett på en film eller sett ungene foran pc-en når de voksne har det travelt. La oss sjaue sammen og få unna styret sammen - og så gjøre noe vi koser oss med etterpå.

Jeg har grått meg gjennom mine doser av sykdom og bekymringer og belastninger i mange år. Jeg er ikke uvitende om det. Jeg synes vi alle skal kunne dele med hverandre og støtte hverandre når det gjelder den siden av å ha ansvar for barn. Det er ikke det jeg taler i mot her. Det er krevende å være menneske i verden, og det er krevende å ha ansvar for små. 
Men ikke la oss vinkle det slik at barna ikke passer inn - at de må skyves ut, at de må underholdes til ro. 
Framtida ligger i at vi lever med hverandre, med strevet og med gleden over å være sammen tross alt...

lørdag 11. februar 2012

lørdagskafé


Det er det beste. Lørdagskafé. Hele formiddagen. Varme koselige lokaler, radiosurr og musikk, avis, dagens og gårsdagens, stadig varm te-kanne - eller kaffekanne. Til og med strikketøy og tøfler... Unger som koser seg med å surre hjemme, leke med egne søsken, dra fram fra kriker og kroker.

Og den gode samtalepartneren - sånn som det skal være på en kafé, med god tid og god kaffe. Livet. Verden. Drømmene. Denne dagen. Dette livet. Oss to. Oss fem.

Lørdagskafè på eget kjøkken. 

Vi skal ut også. Snart. I solskinnet. Skøyter og pølsetermos. Bare litt mer sakte innesurr med god tid her først....

tirsdag 7. februar 2012

sola når fram...

I dag kl 1545. Sola rekker helt innerst i stua. Det går riktig vei....





mandag 6. februar 2012

snart helga!

- Så, så, så (sa jeg i går kveld - trøstende til Mannen)
- Så, så, så - snart er det helga!


(Så får man si en søndag kveld når vinden suser og ovnen varmer og snøen fyker og den tapre (og litt frosne og slitne) Pappamannen vært avgårde i ti timer som løypevakt på skirenn for det lokale langrennslaget som arrangerer (visstnok) Norges største stafett, fra mørke morgen - og i tillegg rigget løyper i timesvis også på lørdagskvelden før...)

For vi er absolutt for dugnader og foreldreinnsats. Og vi heier på skiungene og ser vår egen tiårings store glede over å være med. Klart vi stiller. Baker kaker og smører ski, er løypevakt og heiagjeng.

Men neste helg er det fri! Det blir også godt....

onsdag 1. februar 2012

mangesysleriet - mulighetene

(Vi må jo kunne se på et vakkert sommerbilde - her midt i kulde og snø!!)

Nok en gang - jeg vil slå et slag for mangesysleriet!
Jeg sender en takknemlig tanke til den ballasten jeg fikk med meg som barn på den store gården, der arbeidet og livet forøvrig gikk hånd i hånd, der ikke fritid var en egen definert kategori fjernt fra ansvar og plikter - men der ansvaret, husarbeidet og gårdsarbeidet, leken og en ekstra kaffekopp i solveggen gikk om hverandre, og der unger var en del av både livet og arbeidet - både da vi som små sov bak traktorsetet i våronna eller satt med matpakkene våre i jordekanten mens mor og far kjørte på jordet - og seinere da vi alltid visste at det var noen i huset - eller i hagen eller på jordet... -  når skolebussen satte oss av på ettermiddagen... - - og bare for å føye til det også - det var langt fra kontinuerlig idyll - men jeg lærte meg muligheten og verdien av mangesysleri, en kan holde på med så mangt, om hverandre, livet kan henge sammen, det tar tid, en blir ikke fortere ferdig, men dagen og livet inneholder så mangt ....


Vår effektive tid er så innstilt på kategorier, inndeling av dagen og uka, fordeling av tid og rom til ulike aktiviteter - og ikke minst fordeling av mennesker i henhold til alle disse tidene og stedene og aktivitetene - fordeling så til de grader! Små barn der, mellomstore der, voksne transporteres lengre enn langt til åttetimers "effektive" dager, og deretter er det såkalt "fri" (mer transport og ellers husarbeid, - hvis nå ikke det også er effektivt sortert og ousourcet ....)
Det er ikke den eneste måten å leve på. Selv om det er vanligst. Selv om det vil kreve begrunnelser og kamper for å legge tilrette for alternativer. Og selv om bussjåføren selvfølgelig må være på sin buss til ruta er kjørt og kirurgen ikke kan ha en femåring rundt beina på operasjonssalen, ikke akkurat da.... - så er det mange andre mellomformer og overgangsformer som er mulige for oss alle. En start for alle er å inkludere barna i det som skjer i hjemmet, i all slags husarbeid og virksomhet, la det være naturlig at de er med. Ikke definere barna som "i veien" og passivisere dem med en film så "vi voksne får ordnet opp". Det tar (ofte) mer tid å lage middag med hjelp av en femåring enn uten, men livet tar jo tid, det skal jo leves også....

Livets mange sider kan veve seg inn i hverandre og berike hverandre - hvis vi vil.