onsdag 28. januar 2015

I dag...


I dag plasker det mot ruta. Dette vinterværet som aldri kan bestemme seg. Pøsregn og issvuller overalt har overtatt etter snøeventyret fra helga. Men det er mer snø og masse kuldegrader i vente. Fortsatt håp for flere flotte skiturer. Mellomstore unger kan gå langt!

I dag er vaskemaskina frisk igjen. Jess!! Etter ei og ei halv uke uten vaskemaskin begynte det å gå ganske kort tid mellom hver gang jeg inderlig uttrykte at jeg gledet meg såånnn til å få vaskemaskin igjen!! Det er jo min kjæreste hobby å bære klær opp og ned, henge opp og sortere..., målt i antall timer i uka i hvertfall. Håndvask av undertøy og ulltøy  har tatt unna litt - men bunkene med olabukser og sengetøy og treningstøy vokser raskt uten maskin. Mellomstore barn skifter ikke tøy like ofte som bittesmå (bortsett fra treningstøy) - men det er mange flere kilo klær per skift...

Og kjære, vene, så takknemlig jeg er for at det går an å reparere på en ti år gammel vaskemaskin! Det er sånn jeg vil ha det. Reparere og ta vare på. (Og nå skal den få gå kontinuerlig et par dager...)

I dag forbereder jeg meg på et møte i byen i morgen som kan bety nye spennende utfordringer for tida framover .........
- og et annet møte om kvelden, som klassekontakt på 6. trinn. Foreldremøtene er den eneste gangen i året hele foreldreflokken møtes og kan snakke på tvers, uavhengig av egne barns vennevalg og fritidsaktiviteter. Vi har en stor skole, det er 60 barn på hvert trinn - og med mellomstore skolebarn som strener avsted i livet er det viktig at vi benytter anledningen til å få snakket med hverandre om det som "foregår" - også utenom skoletid. Det er vi - familiene - som er lokalsamfunnet og oppvekstmiljøet. Skolen er en viktig del, men bare en del. I fjor hadde vi en god samtale om dataspill og bruk av sosiale medier. Som klassekontakt er jeg opptatt av å bidra til at vi får rammer for slike samtaler på tvers på møtene - at de ikke bare handler om at lærerne orienterer om livet på skolen.

I dag vil jeg anbefale en titt på tv-programmet Free-Range Parenting - An International Perspective, som du finner linket opp på den danske bloggen Smilerynker - som også er vel verdt å følge, både for bildene, tekstene og innholdet! Og kanskje du gjør som meg - puster lettet over å leve i en krok av verden der det ikke anses som uansvarlig foreldreskap å lære ungene å greie seg selv. Tvert i mot. - Og samtidig lever både-og- perspektivet i meg. For jeg er 100% for å lære ungene å klare ting sjøl. Gradvis. Tilpasset situasjon og person. Men samtidig synes jeg deler av oppvekstdiskursen i dag i for stor grad etterlater ungene alene, uten veiledere, uten nyttige arbeidsoppgaver, bare med "underholdning og forbruk". (Og dette har jeg skrevet om mange ganger, hvis du vil ha en gjenoppfriskning så sjekk gjerne både her og her og her.)

I dag blir det nybakt brød når ungene kommer fra skolen. Og kanskje vi smeller til med en havrekjeksbakst også etterpå. Litt variasjon til brødmåltidene. (og jadda, som den bakstreverske dama jeg er, så bakte jeg knekkebrød i går. For å ikke snakke om at jeg lagde eget peanøttsmør i helga. Jadda. Gjøre sjøl....)

I dag vil jeg prøve å gjøre ferdig den ulljakka jeg lager til meg selv av en gammel diger (XL - hvordan fant jeg på det!) svart, høyhalset ullgenser. Klipte opp og sydde om i går. Skal stashe litt i dag. Blir nett og fin - i stedet for posete og ubrukelig og nederst i skuffen. Gjenbruk og redesign.

Og kanskje klipper jeg til en lappe-kjøkkengardin til... Litt annerledes enn den første, har jeg tenkt.

I dag leser jeg antagelig mer i Helle Aarnes Tyskerjentene. Og forskrekkes over den fortiede og skammelige historien - og over hvordan kvinners seksualitet gjennom tidene har blitt ansett som en nasjonal eiendom. Brudd på denne eiendomsretten ble straffet umenneskelig hardt og rammet både kvinnene og barna deres - for resten av livet.

I dag plukker jeg fortsatt ikke opp Stoner av John Williams - som jeg har begynt på og begynt på så mange ganger nå - men som er så fylt av tristhet og gjenklangen av et liv som aldri ble forløst - at jeg ikke har godt av å lese videre.

I dag skal jeg høre min yngste (sønn) og min eldste (ekte-) mann spille gitar sammen.

I dag skal jeg sikkert - som alle dager - bistå med oppmuntring, litt masing og høring under tre barns lekselesing midt i middagslaginga.

I dag kommer også den supre 18-åringen vi følger opp med hjelp med videregående-matten. Det er mange språklige uttrykk i matte som ikke er så lett å sjonglere når en kom til Norge først på slutten av barneskolen...

I dag skal vi fylle kjelleren med mer ved.

I dag skal vi igjen samles rundt bordet til måltidene. Og til kveldsmat skal jeg lese videre høyt i Den uendelige historien (Michael Ende).

Og til slutt skal jeg nok sitte litt med stearinlys og mørke kjøkkenvinduer og strikke videre på Valdresgenseren til minstemann og snakke litt med kjæresten min om mylderet og livet.

*

Og i går - skrev jeg en tekst i anledning Holocaust-dagen. Den kan du finne her: Hva kan vi lære av historien? Ord til Holocaust-dagen.


torsdag 22. januar 2015

Klar for nye hverdager: Klare mer sjøl!



Jeg vil bare fortelle deg om at du kan lenke deg over på den andre bloggen min og lese teksten

Klare sjøl - en enkel start.

Jeg gir enkle nyttårstips til å komme i gang - skritt for skritt - med å gjøre ting sjøl, kjøpe mindre, klare mer. Du trenger ikke si opp jobben og flytte til småbruk - eller gi bort alt du eier og bo i jordhytte. Begynn akkurat der du er.



(Den gang pus var mye mindre.... - men han klarer fortsatt å stappe seg ned i disse kurvene når han skal kose seg.... Klarer sjøl....)

fredag 9. januar 2015

Videre som før?

Jeg ville skrive et blidt og enkelt innlegg om hverdagen som klatrer seg på plass. Tittelen var klar - "Og jorden snurrer videre som før...." Legge mine egne bekymringer til side. Fokusere på hverdag og oppgaver og det store bildet. Jorden snurrer, januarlyset varer lenger for hver dag, det er nok å gjøre.

Så smalt det i Paris. Jorden snurrer ikke videre som før. Jeg måtte lete etter ord.

Men taushet kan ikke være svaret når ytringsfriheten trues.

Her er den andre teksten jeg skrev: Snurre videre som før? - Alltid nye kamper!

torsdag 1. januar 2015

Godt nytt år! - om å gjøre noe viktig



Et nytt år er gitt oss. En ny dag hver dag - så lenge vi får lov til å henge med.

Jeg er ikke særlig glad i nyttårsaften, jeg liker ikke rakettsløseriet med tilhørende fare for skade og brann. Jeg synes det er masete at det liksom skal være så stor fest. Og jeg tror det sitter igjen fra alle småbarnsåra at jeg virkelig misliker at jeg på en koselig frikveld ikke kan bestemme når jeg selv skal legge meg, rett og slett fordi det dundrer rundt huset av fyrverkeri.

Men det jeg liker ved nyttårsaften er nettopp markeringen. Overgangen. Det å kjenne etter, tenke etter, kanskje formulere noen ønsker eller mål for seg selv. Avslutte noe. Begynne noe. Egentlig er det lettere å ta disse overblikkene i disse tidlige januardagenes tydelighet -i stedet for midt i nyttårsaftens styr og forventningspress....

Vi hadde tross alt en deilig nyttårsaften sammen vi fem i år. På forhånd hadde alle fem valgt ut noen småretter hver som vi ønsket å lage. Etter en sein ettermiddagstur i våt solnedgangsskog - med akebrett på slep - samlet vi oss med forklær på kjøkkenet og lagde virkelig all verdens av retter - om hverandre. Lillebror tok seg av akkompagnementet på gitar. Det tar sin tid når fem mennesker skal lage så mye - men så ble vi virkelig fornøyd også da vi samlet oss rundt bordet; så mye godt! Så lyttet vi til en klok konge som talte til sitt folk og var så tydelig og politisk at vi nikket fornøyd til hverandre - og vi mestret det meste av den lange ventetida med ganske rolige aktiviteter, hver våre bøker, legobygging og litt spill. Lillebror sovnet på sofaen og ble vekket igjen før tolvslagets bråk og ståk. Så var det overstått...

Hvis jeg skal formulere et nyttårsmål for meg selv - så er det ønsket om å gjøre "noe viktig". For folk jeg møter direkte, for dem jeg har rundt meg og for andre jeg kommer til å møte i år - og i større sammenhenger, direkte - og indirekte gjennom å "si i fra". Jeg er ei utrolig privilegert jente - født i denne kroken av verden og på denne tida av verdenshistorien, da utdanning og opplysning og ytringsfrihet og publiseringsmuligheter gjør samfunsdeltakelse mulig - og ytringsansvaret stort. Nettroll og misforståelser er baksida av medaljen - og jeg merker at det preger måten jeg tenker på hver gang jeg skriver noe for publisering. Men jeg fortsetter. (Jeg håper du fortsetter å lese. Nye debattekster kommer først og fremst på den andre bloggen min. - Mens hverdagsglimtene finner du mest av på denne bloggen)

Hva er det så som er "viktig"? At vi alle teller som noe mer enn en som sørger for seg selv. At vi setter spor etter oss der vi går. At noen føler seg sett og lyttet til - av oss. At det merkes at vi levde disse få dagene på jorda. Det er et ønske og et mål.
*

Helt på tampen av fjoråret ble mitt innlegg til Radikal Portals skrivekonkurranse om Klasse-Norge publisert på nettmagasinets sider. Det heter Fattigdommens usynlighet - og tematiserer både hvordan vi tenker om fordeling, rettferdighet og fattigdom i Norge, og hva det er vi kanskje ikke ser. Og så forteller jeg en historie.


Godt nytt år!

tirsdag 23. desember 2014

Lillejulaftens mylder og takknemlighet



Lillejulaftensmylderet. Et tre i stua. Tre barn som overlesser et pepperkakehus på kjøkkenet. De fleste hemmeligheter er pakket inn. Reisenissene har vært her og reist igjen. Det er akeføre i hagen og våte votter til tørk.

Pus synes vi ståker og styrer mye om dagen. Det er lett å forstå. En kan jo undre seg selv over alt en legger i vei med midt i vintermørke og førkjølelsestid. 

Samtidig kan vi jo forstå oss selv og våre forfedre - som trengte denne lystida midt på vinteren. Som samlet seg om litt ekstra god mat - og fellesskapet, tida sammen, et brudd med et hverdagsslit som var langt fra våre hverdager.

Vi trenger alle brudd med hverdagene i blant. Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg ønsker meg at jula kanskje vel så mye skal kunne overgå hverdagen når det gjelder, tid, ro, tid sammen - enn kanskje på det materielle. Det er en balansegang. Hver familie må finne sin gode vei. Som andre, leter vi etter vår, er underveis. Det er nye balanseganger hvert år ettersom alle i familien vokser til og endrer seg.

(Har du tid midt i julemylderet kan du jo lese det jeg har tenkt og skrevet om juleforbruk og forbrukskarusellen generelt på NRK Ytring i dag. Eller ta det i januar - det er da vi trenger å huske på dette.)

Midt i mylderet er jeg full av takknemlighet for de som myldrer rundt meg med alle sine ønsker, planer, tull og tøys. Vi er de heldige. Jeg ser hvordan tradisjoner og fellesskap og egne påfunn teller for de tre små - og hvordan denne tida gir oss familietid som trengs. Jeg er også takknemlig for at vi har flere rundt oss som trenger oss i blant - det er godt å høre til blant en større flokk. 

Jeg sender de beste ønsker for gode, fredelige juledager til alle lesere. Og så ønsker jeg oss alle krefter, tiltakslyst og -evner til å gå løs på livet og utfordringene rundt oss - i det nye året - og hver dag. Det er nok å ta av.

God jul.

torsdag 18. desember 2014

vemodets og gledens tid



Adventstid. Med mer ro enn kav. Vi har lært å legge lista og forventningene lavt. Og nyter gjenkjennelsens fryd og forventning hos ungene over livets små gleder. Minner fra tidligere år gjør gledene doble. Gløgg når vi kommer inn fra tur. Pepperkakene. (Den første baksten er snart spist. Vi tar en ny runde til helga). Være den som monterer mandelkverna eller den som tenner det tredje lyset først. At adventskalendrene henger der i trappa med den nøkterne gråpapirstasen sin hver morgen. Lillebror gleder seg til nissepysjen og ønsker seg ei nisselue til kose-tigeren. Vi snakker om at vi skal til Mormor og Morfar og hogge juletre i skogen. Som alltid. Og noen kan smugspise noen brente mandler mens vi har hemmelig juleverksted. 

Vi gleder oss over reisenissene fra fjern og nær som kommer innom med hilsener - og pusler sammen våre hilsener som sendes ut tilbake. Vi bretter stjerner og skriver kort. Strikker og snekrer. Og sender med en flaske eplemost fra sommerhagen.

Nå runder vi svingen. Om få dager snur sola. I natt kom snøen.

 Kreftene vender tilbake etter lange uker med sammenhengende sykdom. Det er slitenhetens, vemodets og gledens tid. Varme supper, nok tran, mange tekanner.

Presset utenfra avtar. Tentamener er avsluttet. Juleavslutninger avholdt med smil og sang og glede. Konserter er gjennomført - så tårene trillet og stoltheten bruste hos oss som lyttet og så. Så store barn vi har nå! Og fortsatt små, i flokken, i fellesskapet, i det vi skaper sammen. 

Som sagt, vemodets og gledens tid.






(Jeg har startet en "trilogi" med samtidsanalyse via en fortidig framtidsvisjon (Aldous Huxleys Brave New World, fra 1932) på den andre bloggen min. Følg med, følg med - den starter her. - Og les gjerne boka i jula!)

mandag 15. desember 2014

Praktisk arbeid. Ikke bare for moro skyld


Et av skrivearbeidene mine som er publisert i bok det siste året, er min artikkel til Folkeuniversitetets 150 års jubileum - i boka Folkedanningens vandringer. 

Det har vært et artig arbeid - og det har gitt en mulighet for meg til å sette fokus på et temafelt jeg er sterkt  engasjert, nemlig praktiske ferdigheters status i vår tid. Det er haugevis av praktiske kurs innenfor dagens kursportefølge - i kontrast til den opprinnelige vektleggingen av teoretiske skolefag. Men hva bruker vi de praktiske kursene til i dag - er det bare for å fylle fritida med noe artig? Kunne de likegjerne vært byttet ut med noe annet?

Vi er fysiske skapninger med fysiske, praktiske behov. Det må også gjenspeile seg i måten vi forvalter kunnskap og ferdigheter på i vår kultur. Les mer om dette her.

Skjer det mye praktisk rundt deg om dagen - nå før jul?